Slik gir de nytt håp for unge menn som sliter

Da det første inkassovarselet tikket inn på telefonen, satt han på jobb.

«Det ordner seg!» tenkte han. Men det gjorde det ikke.

Sett utenfra, kunne han virke som en helt vanlig fyr med et godt nettverk. En du tenker har alt på stell.

Samtidig bestod livet hans av mye rus. Og et skyhøyt forbruk av penger.

Han tok opp forbrukslån. Varslene om de ubetalte regningene fortsatte å komme.

– Da var jo hasjen en medisin, det å komme hjem etter jobb, røyke og legge seg på sofaen.

Hodet hans fikk pause. En stund.

Mange menn sliter, men venter lenge med å be om hjelp.

Hvis de i det hele tatt spør. Og de topper en dyster statistikk.

3 av 4 som tar sitt eget liv, er menn.

Kan et utradisjonelt tilbud i Trondheim være en ny vei inn til hjelp?

Ute av kurs

Mannen som forteller er midt i 20-åra. NRK kjenner identiteten hans, men han er på god vei til å komme seg videre i livet, og ønsker å være anonym.

Han satt på jobb den dagen det smalt. Bare knakk sammen. Og ble sykemeldt.

Planen var å bare få kobla av litt, komme seg på beina igjen. Men i stedet ble alt bare verre.

Dagene med stadig mer rus ble til uker. Ukene ble til måneder.

Skamfølelsen steg i takt med økt forbruk. Av alkohol, hasj, kokain. Og penger.

– Festinga, og rusen, gjorde meg glad i noen timer. Også – når det gikk ut så ble jeg ekstremt depressiv.

Han var alene. Hadde det rotete hjemme. Orka ikke å trene. Orka ikke å møte familien.

Han lurte på hva som var meninga. Med livet. Og trodde at han ikke kunne synke dypere.

Men det gjorde han.

Nede på bunnen

Han husker første gang han ba om hjelp.

Det var en morgen, og han var sterkt rusa. Han ringte politiet og sa: «Jeg orker ikke det her lenger. Jeg orker ikke å leve.»

Og så bare la han på. De sporet opp telefonen, fant ham, og tok ham med til legevakta.

Der ble han tatt vare på, men da rusen begynte å forlate kroppen, ville han bare hjem. Og røyke.

Han forteller om panikkanfall i ruspåvirka tilstand. Nye besøk på legevakta.

Etter et par korte opphold på psykiatrisk sykehus, fikk han medisiner som gjorde at han følte seg bra. Den stunden de varte.

Men så var det rett tilbake til drikkinga og rusen.

– Jeg følte at testosteronnivået bare sank.

Det kom til et punkt der han ble tvunget til å gjøre et valg.

Enten fortsette livet med rus, og miste muligheten til å kjøre bil.

Eller kutte ut rusen.

Å beholde lappen ble en sterk motivasjon.

– Jeg er egentlig uendelig takknemlig, for jeg vet ikke om jeg hadde kommet til å slutte på eget initiativ.

Samtidig var gjelda, og skammen over den, nøyaktig den samme.

Det var da det dukka opp. Tilbudet om en prat.

Med folk som hjelper unge menn med å finne løsninger.

Enten problemene er små. Eller store.

En livbøye uten ventetid

«Mann om bord» er et gratis tilbud til menn mellom 18 og 30 år, i Trondheim.

Her er det enkelt å be om hjelp.

Du trenger bare legge igjen et navn og kontaktinfo på nettsiden.

Uten å logge deg inn med BankID. Eller snakke i telefonen.

Tar du kontakt, får du svar etter en dag eller to.

Og du trenger ikke fortelle om alt som er vanskelig for å få hjelp.

Selv om behovet for å prate kan komme etter hvert.

«Jeg kan ikke snakke om følelser», er en setning prosjektleder Kristin Nordaune har hørt flere ganger. Da penser hun samtalen inn på konkrete ting.

– Hva er det du har lyst til å gjøre som du ikke gjør? kan hun spørre.

Kristin vet nemlig hvor viktig det er å ha det gøy, selv om ikke alt i livet er helt på stell.

Kristin Nordaune er sosionom, og har master i helsevitenskap med russpesialisering.

Kristin Nordaune er sosionom, og har master i helsevitenskap med russpesialisering.

– Og så – har vi sittet i tre kvarter og snakka om følelser. Men det skjønner man nesten ikke sjøl, forteller hun.

Kollega Erik Lånke Solbu smetter inn.

– Men det er ikke vi som har det travelt. Vi følger hans tempo.

Erik Lånke Solbu er utdanna lærer. Som ansatt i NAV gjennom flere år, kjenner han systemet godt, og fungerer litt som en oversetter.

Erik Lånke Solbu er utdanna lærer. Som ansatt i NAV gjennom flere år, kjenner han systemet godt, og fungerer litt som en oversetter.

– Vi har trua på at det å gjøre veien inn til hjelpetjenestene kortere, enklere og mer synlig vil motvirke utenforskap, forteller Erik.

Og med det – har de et mål om å forebygge selvmord.

Her jobber folk fra Trondheim kommune, Nav og Kirkens Bymisjon. Sammen.

I team på tre og tre.

Du kan enten komme hit, til de lyse lokalene i sentrum av Trondheim.

Eller et annet sted. På en kafé, eller utendørs. Kanskje gå en tur langs ei kai.

Erik ler når han sier det, men han mener alvor.

– Når vi sitter tre stykker samla, så tenker vi trippelt så fort.

Også det å rydde opp i økonomisk trøbbel er de gode på i teamene.

For det er mulig å bli kvitt gjeld, og få livet på rett kjøl.

Mann mønstrer på

Han merka raskt en endring hos seg sjøl, vår mann i 20-åra, etter noen møter med folka i «Mann om bord».

Han opplevde at det var ok å slenge beina på bordet og bare prate. Om det han var stressa, sur og lei seg for.

– Etter hver time så følte jeg at noen kilo falt av skuldrene.

Etter flere møter, i løpet av en måneds tid, følte han seg åpen for å se på løsninger.

– Det var veldig godt å få snakka om det med økonomien.

Han viste frem alt av kontoer, regninger, inkassovarsler. Viste frem gjelda.

Så la de en plan, han og hjelperne i teamet. Sammen. Ringte rundt, sammen. Laga et budsjett, sammen.

– Hver gang jeg kom, så skulle jeg sette nåla på en sånn pinne, hvordan jeg hadde følt meg den siste uka, også snakka vi om det som var dårlig.

Det tok halvannet år. Fra det aller første møtet, til livet han lever nå. Med en kjæreste han er veldig glad i. Hun ble en stor motivasjonsboost til å ta seg sammen.

– I dag har jeg full kontroll. Og er veldig sparsom. Nå tenker jeg ikke et sekund på regninger eller noe.

Han har fått tilbake i det sosiale livet han liker å leve. Gjør en jobb han trives godt med.

Utretter folka i «Mann om bord» mirakler?

Mestring med mannens metode

– Det er ikke i selve møtene med oss, at de små endringene oppstår, sier prosjektleder Kristin Nordaune.

Det er det som skjer mellom hvert møte som hjelper, mener hun.

Det handler om å oppleve mestring. På en arena du faktisk er interessert i.

Det reduserer følelsen av utenforskap, og øker selvtilliten. Litt etter litt.

Kristin forteller hvordan de ser små tegn på endring.

– Det kan være å møte opp i en samtale uten å ha drukket en øl først. Å ta buss. Å snakke med samboeren sin om hvordan man egentlig har det.

Eller større tegn.

Å ha vært på jobbintervju. Finne seg en jobb. Gjennomføre et studium.

Men hvorfor er «Mann om bord» et tilbud, bare for menn?

Fordi løsningen på psykiske vansker ikke alltid er å snakke om det.

– Veien ut for menn er kanskje mer sånn praktisk retta, mener Erik Lånke Solbu.

Som å spille sjakk. Snakke om fotball. Gå en tur.

– Å gjøre ting som får hodet på andre tanker. Og så kommer kanskje samtalen i gang etter hvert.

Erik er ikke i tvil. Det er ikke kollega Kristin Nordaune heller.

Det er ikke bare den fysiske helsen som skiller kjønnene, sier hun.

– Det tror jeg vi må begynne å anerkjenne også i psykisk helse.

Den unge mannen, i midten av 20-åra, mener kvinner er mye flinkere til å snakke sammen, støtte hverandre.

– Mannfolk har en mye mer maskulinitet rundt det, sånn «Eh, det går bra – her skal jeg brette opp ermene, det er ikke noe problem.»

Er det litt vondt så får du bare børste det av.

– Vi er nødt til å tørre å kanskje rigge tjenestene våre annerledes til guttene enn til jentene, tror prosjektleder Kristin.

Det finnes en nullvisjon for selvmord i Norge fra 2020. Men på fem år har likevel selvmordstallene økt.

– Kanskje er det først om 15 år vi kan konkludere med at det vi gjør har effekt, tror Erik Lånke Solbu.

I 2024 kom Mannsutvalget med en rapport hvor de beskriver tiltak som kan ha en selvmordsforebyggende effekt. Ett av punktene handler om at flere menn som trenger hjelp, må få det på et tidlig tidspunkt.

– Vi mener at vi bidrar her, sier prosjektleder Kristin Nordaune.

Ung mann om bord

Den unge mannen, som har vært helt på bunnen, er tydelig på hva tilbudet har betydd for ham.

– Hadde jeg ikke møtt dem, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. De har hjulpet meg. Virkelig.

Han har greidd å endre kurs. Helt.

– Jeg føler meg mye mer mandig nå. Mer voksen, mer stell på ting.

Og han vet hva han er god for. Nå får han til det han ønsker.

– Jeg visste at jeg kunne være en god venn, en god kjæreste, men først måtte jeg være glad i meg selv.

Hva betyr det, for ham, å være glad i seg selv?

Å føle seg sunn, og rak i ryggen, er det kontante svaret.

Sammen med små rutiner som får ham til å føle seg bedre.

– Kaffe om mårran, vaske ansiktet, ha det ryddig rundt meg. Det gir meg mestringsfølelse.

Fortsatt kan han kjenne følelsen av angst komme. Den trigges i bestemte sammenhenger.

– Da ringer jeg, og spør om tips.

Han står på egne bein nå, men har fått en klar beskjed. Det er bare å kontakte folka i «Mann om bord» igjen, om det er noe.

Det hjelper å vite at det finnes en trygg havn.

• Alt virka helt bra med kompisen. Så tok han sitt eget liv. Nå vil Mikael at menn skal slutte å være så tøffe i maska, og heller spørre «Hvordan har du det, egentlig?».