Slik dreper vi den norske modellen

2 hours ago 3


Meninger
Debattinnlegg

Det er typisk norsk å være god, og utlandet skriver opp og ned om den norske idrettsmodellen. Men hva er egentlig denne modellen i 2026?

Leif Kristian Nestvold-Haugen
 Bjørn S. Delebekk / VG Foto: Bjørn S. Delebekk / VG
Tirsdag 2. juni kl. 20:49

Den handler kort sagt om at barn skal oppleve lek, allsidighet, mestring og inkludering, ikke press, rangering og tidlig spesialisering. De som bærer flagget på brystet nå, og som har hentet hjem medaljer i tidenes vinter-OL, har vokst opp med denne modellen. Det har jeg også, og den tok meg helt frem til OL og VM-pallen i alpint.

Men noe har endret seg.

Med egne barn opplever jeg mer og tidligere spissing, flere obligatoriske oppmøter og foreldre som kjøper seg fri fra den aktive leken. For det er klart, når man betaler mange tusen for trening, så må man få value for money.

Barn vet selv hvem som er «best». Det trenger ikke vi å forsterke. Vi skal holde lek og mestring i sentrum. De som vil til topps, kommer til å gjøre jobben som trengs. Men vi må gi dem tid.

Min påstand er at denne tidlige spissingen drar oss i feil retning. Ikke bare for breddeidretten, men på sikt også for toppidretten. Mange tror at mer trening og tidligere fokus gir flere medaljer. Snarere tvert imot.

Vi har gjort den øvelsen selv. Calgary 1988 ble det første vinter-OL noensinne uten norsk gull, og svaret ble Olympiatoppen. Året før hadde Idrettstinget vedtatt bestemmelsene om barneidrett, internasjonalt nær enestående. Tre tiår med medaljer er et biprodukt, ikke et mål. Det er den modellen vi nå demonterer.

 Bjørn S. Delebekk / VGFoto: Bjørn S. Delebekk / VG

Fleridrettslagene, modellens kjerne, er en truet art. Over tre fjerdedeler av norske idrettslag er nå særidrettslag. Tidligere tall antyder at det opprettes over ti ganger flere nye enkeltidrettsklubber enn fleridrettsklubber.

Som ung og lovende alpinist på 90- og tidlig 2000-tallet drev jeg med alpint, langrenn, fotball, tennis, golf og allidrett. Det handlet aldri om rangering og resultater, men om å bygge en solid og allsidig base. For meg har det vært helt avgjørende.

Nå hører jeg om slitasjeskader og tretthetsbrudd hos barn helt ned i 12-13-årsalderen. Senter for idrettsskadeforskning, et av elleve IOC-anerkjente forskningssentre i verden, har lenge advart mot tidlig spesialisering. Og jeg hører om 9-åringer i én idrett som vil slutte fordi gleden er borte. Men hva om det er nettopp denne 9-åringen som holder humøret oppe i gruppa, og sørger for at den neste Haaland holder på lenge nok til å oppdage potensialet sitt?

Alle kan ikke bli best, men noen ganger er det den nest beste som holder den beste i gang.

Vi ser allerede konsekvensene. Nesten seks av ti slutter før de fyller atten. Grunnene de oppgir er akkurat det modellen skal beskytte mot: for mye press, for lite mestring og glede.

Og når en 14-åring slutter, byttes idretten sjelden ut med noe annet. Den byttes ut med ingenting.

Kanskje er ikke spørsmålet hvor mange vinnere vi får, men hvor mange vi mister på veien dit.

Den norske modellen er ikke død, men den er syk. Hvis vi ikke gjør noe nå, er det ikke utlendingene som skriver om oss om 15-20 år. Da er det vi som ser tilbake på det vi en gang var.

Leif Kristian Nestvold-Haugen er far til barn i breddeidretten og tidligere landslagsalpinist på The Attacking Vikings.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article