Slik ble hun Europas mektigste kvinne

1 month ago 19

Fra ironisk klubbhit til statsminister: Meloni snur satire til styrke.
Ny engelskspråklig selvbiografi, med forord av Donald Trump jr., selger underdog-historie og identitetspolitikk – men hopper over ubehagelige fakta.
Tre år etter: Demokratiet står, partiet vokser; Meloni støtter NATO og Ukraina og bygger innflytelse i EU.

Låten ble også tittelen på en bestselgende selvbiografi.

Det er fengende. Det er selektivt. Og det er Meloni i et nøtteskall: Denne evnen til å resirkulere motstanderens ammunisjon som drivstoff for seg selv.

Ikke bare forstår hun tidsånden, hun behersker også scenen.

Giorgia Meloni (48) er et fenomen. Da hun i 2022 ble Italias første kvinnelige statsminister, ble hun omtalt som «Mussolini i høye hæler».

En nedlatende henvisning til fascistdiktatoren som styrte Italia med jernhånd fra 1922 til 1943.

Hun ble anklaget for å ville «demontere demokratiet», ifølge en kommentator i det britiske konservative magasinet The Spectator.

Tre år senere er Italia fortsatt et demokrati. Melonis plattform, det nasjonalkonservative populistpartiet Italias brødre (Fratelli d’Italia), har større oppslutning enn da hun tok makten.

Allerede er hun en av landets syv lengstsittende statsministre. En bragd i seg selv i et land som på 79 år har hatt 68 regjeringer.

Italia er stadig medlem av både EU og Eurosonen.

Og med Giorgia Meloni ved roret er Italia den mest lojale støttespiller til NATO, Ukraina og koalisjonen mot Putin.

Også det en bragd, med en uttalt Putin-venn som koalisjonspartner og visestatsminister: Lega-leder Matteo Salvini.

Kommentatorer som i 2022 avskrev henne som et kuriøst symptom på sammenbruddet i italiensk politikk, kaller Giorgia Meloni i dag Europas mektigste politiker.

Mektigere enn EU-president Ursula von der Leyen, som er avhengig av Melonis gunst. For det er Meloni som kontrollerer den militante høyrefløyen i EUs politiske organer, slik hun også gjør på hjemmebane ved å holde Matteo Salvini i stramme tøyler.

Og det er hun som har fribillett til Donald Trumps ovale kontor.

Første versjon av «Io sono Giorgia» – Jeg er Giorgia – kom i 2021. Året før parlamentsvalget som gjorde henne til statsminister.

Nyutgivelsen er sydd over samme lest: Politiske memoarer servert som trosbekjennelse og populistisk manifest.

Formelen var velprøvd. Hennes forgjenger, Silvio Berlusconi, gjorde det samme to tiår tidligere.

Med den forskjellen at han som mediemogul eide både forlag og trykkpresse, og dermed kunne distribuere «Una storia Italiana» (En italiensk historie), om sitt suksessfulle liv og lukrative bedrifter, til hver eneste husholdning i hele landet.

Giorgia Melonis tilnærming er den stikk motsatte.

I denne tilpassede versjonen av selvbiografien som nå er ute på engelsk (med forord av Donald Trump jr., selvfølgelig), selger hun en underdog-fortelling om jenta ingen ville ha på laget.

Den unge Giorgia var «kort, lubben og mutt», som hun selv skriver. Mobbet og faderløs. Hun skulle ikke engang vært født. Men moren hennes ombestemte seg på vei over parkeringsplassen utenfor den illegale abortklinikken.

Over en cappuccino og en croissant valgte hun å beholde barnet.

– Jeg skylder min mor alt! postulerer Meloni.

Det er effektiv dramaturgi.

Hun finner politikken tidlig – i ungdomsfløyen til det for lengst avviklede postfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI) – og lærer å bruke fiender som kompass: Jo mer «progressive fanatikere» bjeffer, desto sikrere er hun på kursen.

Giorgia Meloni

Giorgia Meloni (født 15. januar 1977 i Roma) er italiensk politiker og journalist, og Italias første kvinnelige statsminister. Hun er leder for partiet Fratelli d’Italia (Italias brødre), et nasjonalkonservativt parti med røtter i den post-fascistiske tradisjonen, som hun selv har bidratt til å modernisere og gjøre til en sentral kraft i italiensk politikk.

Meloni vokste opp i Romas bydel Garbatella. Hun utdannet seg innen språk og journalistikk, og engasjerte seg tidlig politisk.

Som 15-åring sluttet hun seg til ungdomsbevegelsen til det postfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano (MSI). Hun avanserte raskt i partiets etterfølgerorganisasjoner, og var med på å grunnlegge Fratelli d’Italia i 2012 etter å ha brutt med Silvio Berlusconis høyreparti Popolo della Libertà.

Hun ble valgt inn i Deputertkammeret (underhuset) i 2006, og var Italias yngste minister da hun i 2008 ble ungdomsminister i Berlusconis regjering.

Meloni markerte seg som en karismatisk taler og sterk forsvarer av nasjonal identitet, tradisjonelle familieroller og katolske verdier. Hun har vært en kritiker av EU-integrasjon, samtidig som hun har inntatt en klar pro-NATO-linje etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022.

Ved parlamentsvalget i 2022 ledet Meloni sitt parti til en historisk seier, og hun ble 22. oktober samme år innsatt som statsminister i spissen for en høyrekoalisjon.

Hennes regjering er den mest høyreorienterte i Italia siden andre verdenskrig. Meloni er kjent for å balansere en hard retorikk om migrasjon og nasjonal suverenitet med pragmatiske kompromisser på den internasjonale scenen.

Men memoarene er også en øvelse i det Meloni selv er god på fra talerstolen: å velge vekk ubehagelige fakta.

Den ideologiske arven fra han som grunnla partiet hennes, Giorgio Almirante (1914-88), omtales som om MSI var en slags konservativ speiderbevegelse. At partiet for Almirante var et hjem for «fascister i et demokrati», ifølge ham selv, forbigås i stillhet.

For i Melonis fortelling er hun den tapre outsideren som eliten forsøkte å utestenge – også i de årene hun satt som yngste minister i Berlusconis regjering

Slik blir det mer en fortelling om hvordan Giorgia Meloni fikk makt, enn hva hun gjør med den og hva hun faktisk vil.

Meloni skriver åpenhjertig om barndommens branntomter, om da hun og søsteren satte fyr på barnerommet og gjorde familien husløse. Men lite om farens kriminelle løpebane som en av Italias største narkotikasmuglere.

Om samlivsbruddet med den profilerte TV-kjendisen Andrea Giambruno, faren til deres snart ni år gamle datter, får vi ingenting. Dette til tross for at separasjonen var en mediebegivenhet i seg selv. En mikrofon på TV-profilens jakkeslag fanget opp hans pågående forslag overfor en kvinnelig kollega om medvirkning i en «tre- eller firkant».

Ettersom det ikke handlet om geometri, og Meloni selv heller ikke var påtenkt som deltager, gjorde hun kort prosess. Samboerskapet ble avviklet med en kort tweet på mikrobloggen X.

Mer påfallende er fraværet av utfyllende tanker om krig, EU og hennes egen regjeringspraksis.

Så hva står igjen?

For det første: en språklig presis og mediekyndig politiker som dyrker identitet som kjernepolitikk. Hun skriver godt om erfaringen av å bli hånet for kropp og hårklipp, og om å gjøre det til drivstoff.

Leser du politiske selvbiografier?aJa, det er interessant å lese deres egen ufiltrerte fortelling.bJa, men man må huske å ta det meste med en klype salt.cNei, politikernes glansbildeversjon av seg selv er totalt uinteressant.dJeg leser ikke bøker.

Hun er underholdende når hun disser John Lennons «Imagine» for grenseløs kosmopolitisme, og selger «nasjon, kultur og tradisjon» som omsorg for de svake. Hun er mester i å ramme inn migrasjon som arbeiderklassens sak: De som kommer ulovlig, utnyttes av mafia og presser dem som har minst.

John Lennon (1940–80)

For det andre: realpolitikken. Tre år etter maktovertagelsen står italiensk demokrati fortsatt oppreist. Koalisjonen hennes har ikke pulverisert seg selv, partiet vokser, og i Brussel er Meloni blitt von der Leyens brobygger.

Med andre ord: mindre revolusjon, mer institusjon. Men også det forsvinner i memoarenes selvmytologisering: Bildet av en evig outsider lar seg dårlig kombinere med insiderens familiefoto fra G7, Brussel og Det hvite hus.

For det tredje: klassereisen. Engelskutgaven hamrer inn Meloni som «working class heroine». Men fortellingen sprekker litt i sømmene når villaer og familiebedrifter også skimtes i bakgrunnen.

OUTSIDER ELLER INSIDER?: Giorgia Melonis fremstilling av seg selv som anti-elite slår i kontrast til bildene av den verdensvante topp-politikeren som med største selvfølgelighet omgås celebriteter – som her, den britiske (innfelt) kong Charles og Spanias kong Felipe og dronning Letizia. Foto: TIZIANA FABI / AFP / Remo Casilli / Reuters / NTB

Som tekst er «I Am Giorgia» like energisk som hovedpersonen. Hun skriver med tempo, punchline og sitérbar patos. Hun tåler å drite seg ut i offentligheten. Hun ler selv høyest.

Hun siterer sømløst den greske historikeren Plutark, elsker Tolkien og filosofen Roger Scruton, og kan avlevere et slagord med kirurgisk presisjon. Slikt vinner valg.

Samtidig byr hun på en serie selvmotsigelser når kampropene kolliderer med hennes egen pragmatisme.

Når Meloni kaller liberalt hegemoni et «usynlig diktatur», vipper det over i floskelfabrikk. Når EU beskrives som en «Sovjet-modell» – før det i praksis samarbeides om fond, grenser og geopolitikk – blir kontrasten mellom seminar og virkelighet avslørende.

Italia er største mottaker av midler fra EUs gjenreisningsfond etter pandemien. Så langt har landet mottatt nesten 80 prosent av totalt 2000 milliarder kroner.

Blant vilkårene for å få utbetalt disse pengene er at den italienske regjeringen gjennomfører det Brussel mener er en ansvarlig økonomisk politikk. Herunder reformer som Giorgia Meloni gikk til valg på å bekjempe.

Og kanskje er det hele poenget: «Jeg er Giorgia» er ikke først og fremst en politisk bekjennelse. Det er en merkevaremanual.

Den forteller hvordan man blir en moderne konservativ leder i et Europa som ligner stadig mer på Italia: mindre ideologi, mer identitet; mindre program, mer persona; mindre avvikling av institusjoner, mer taktisk kontroll av dem.

Når høyrepopulisme blir stuerent, blir «Mussolini i stiletter»-karikaturen stående igjen som nettopp det – en karikatur.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article