Skygger, signaler og sang

– Jeg skjønner at folk lurer på hva vi driver med, erkjenner Karianne Havsberg.

42-åringen ser ut som alle andre, der hun engasjert hopper, gestikulerer og maner Vålerenga-spillerne fremover på banen.

Men hun er ikke som de andre.

– Og det er litt av grunnen til at jeg syns det er fint å fortelle om det.

– Kan du beskrive hvordan en fotballkamp «ser» ut for deg?

– Den ser jo ikke ut, egentlig, svarer Havsberg og ler.

– Jeg ser bare noe grønt foran meg. Jeg kan ikke se spillerne, og oppfatter lite av det som skjer på banen. For meg handler det om stemningen.

Havsberg er 42 år gammel. Hun ble født med sterkt nedsatt syn og hørsel på grunn av en genetisk tilstand, og er i dag døvblind. Hun er 99 prosent blind og 65 prosent døv.

Likevel elsker hun å være på fotballkamp.

Ser kun skygger og farger

– Det er veldig godt å bare være en del av mengden, sier Havsberg.

Hun er vant til å skille seg ut.

Det har hun vært vant til hele livet.

– I hverdagen er jeg veldig synlig. Jeg går med førerhund eller holder noen i armen. Men når jeg er på stadion, er jeg bare én i Klanen.

Hun beskriver at hun kan få med seg noen bevegelser, dersom det er på nært hold, men på fotballbanen ser hun kun skygger og farger. I tillegg hører hun noe lyd.

Derfor har hun med seg tolk, som er hennes øyne og ører. Tolken risser haptiske signaler på ryggen hennes.

Får bilder i hodet

Selv om 42-åringen i dag er nesten helt blind, har hun med seg sterke visuelle minner fra da synet hennes var bedre.

– Jeg har jo sett bedre før, og jeg har også sett noen fotballkamper på TV. Da kunne jeg bruke iPad eller sitte helt inntil skjermen. Det gjør at jeg har et slags indre bilde av hvordan spillerne ser ut når de jubler, er frustrerte eller sender ballen fram og tilbake.

Da hun begynte å følge Vålerenga på midten av 2000-tallet, var det profiler som Freddy dos Santos og Daniel Fredheim Holm som preget laget.

– Det er fortsatt de jeg ser for meg, selv om det er helt andre spillere på banen nå. Jeg tenker nok veldig visuelt til å være synshemma. Og det er noe av det jeg liker så godt med haptisk kommunikasjon – signalene jeg får på ryggen, hjelper meg å skape et bilde i hodet. Jeg kan se for meg hvordan spillerne beveger seg, og hvor ballen går. Det er veldig artig.

Så levende er disse bildene, at de tidvis glir over i fantasi:

– Jeg ser for meg Kjetil Rekdal som står nede på sidelinja og bare kliner til.

Lar seg rive med

Hun føler seg fri, der hun står og heier på favorittlaget. Der er hun ikke definert av funksjonsnedsettelsene sine.

– Jeg føler på det fellesskapet. Noe av det jeg setter mest pris på med fotball, er at jeg er en del av laget. Jeg var aldri noe god i idrett da jeg var liten. Men det å være en del av noe sammen med andre, det syns jeg er veldig fint.

Havsberg trekker på smilebåndet. Hun skildrer energien hun føler underveis i kampene, og hva den gjør med henne.

– Og det å kunne få lov til å prøve å videreformidle den energien ut til spillerne på banen, det syns jeg er utrolig fint.

– Hvem er Karianne på tribunen?

– Jeg blir vel litt revet med, og jeg syns det er moro å være med og synge og sånn, så er det ikke alle tekstene jeg kan, så da prøver jeg å bli med på de jeg har hørt før. Jeg må jo lese tekstene for å kunne lære de, for jeg oppfatter ikke hva andre sier når jeg faktisk står der. Men jeg blir gira der og da.

– «Det var Hedenstad!»

Selv om Karianne noen ganger har vært bekymret for om tolken kunne forstyrre dem rundt henne på tribunen, har hun aldri fått negative tilbakemeldinger.

– Jeg har aldri opplevd at noen har klaget. Tvert imot, forteller hun.

Under en kamp klarte ikke tolken å se hvem som scoret, og Karianne spurte: «Hvem var det?». Tolken måtte innrømme at hun ikke visste. Da kom det en stemme fra siden:

– «Det var Hedenstad!»

– Det er så hyggelig. Det viser at folk opplever at vi er sammen om dette, sier Karianne.

Klar oppfordring

For dem som selv sitter med en funksjonsnedsettelse og er usikre på å dra på kamp, har Havsberg et klart råd:

– Hvis man har lyst, så prøv. Ta kontakt med noen, eller med supporterklubben. Folk er hjelpsomme.

Og selv ønsker hun bare å bli behandlet som alle andre.

– Det er jo en annen måte å leve på, men jeg vil gjerne vise at det trenger ikke å være et dårlig liv selv om man har en funksjonsnedsettelse eller to.