«Skuffende tamt»

Jeg elsker manifester.

Det er en mangfoldig sjanger der forfatteren kan slippe løs både raseri, kritikk og visjoner for fremtiden. Jeg trenger ikke være enig i innholdet, men så lenge teksten er kraftfull, lar jeg meg gjerne rive med.

Jeg er for eksempel ikke kommunist, men har alltid satt pris på den grandiose lyriske tonen i Marx og Engels «Det kommunistiske manifest».

Jeg hadde derfor store forventninger da jeg så under­tittelen på Rødt-politiker, forfatter og journalist Mimír Kristjánssons nye bok.

Men etter endt lesning ble jeg usikker, er dette egentlig et manifest?

Et endret selvbilde

Premisset for boken er at Kristjánsson ikke lenger kjenner igjen sitt eget land. Han har vokst opp med et bilde av Norge som et land med lav ulikhet og trygge velferds­ordninger.

Men siden 80-tallet har dette vært i endring.

I korte kapitler skriver Kristjánsson om alt fra strøm­priser, bolig­markedet, utenlandsk eierskap i norske natur­ressurser og mye mer.

Kapitlet om helse­vesenet med tittelen «Amerikanske tilstander i Helse-Norge» får godt frem bokens metode. Kristjánsson beskriver en interrail­tur i 20-årene da han skrøt til en amerikaner om hvor fantastisk helse­tilbudet i velferds­staten Norge var.

Senere oppdager han at behandlings­køene i det offentlige er så lange at flere og flere betaler for kommersielle helse­tjenester.

Kristjánsson beskriver deretter hvordan Jens Stoltenberg innførte helseforetaks­reformen i 2001. Resultatet, ifølge Kristjánsson, har vært nedslående.

Kirurger og syke­pleiere søker seg over til private sykehus, og det offentlige sliter med å finansiere fullgode helse­tilbud flere steder i landet. Over 800.000 nordmenn har tegnet privat syke­forsikring.

Kristjánsson må dermed revurdere sitt ungdommelige skryt av velferds­staten Norge.

Denne vekslingen mellom personlige anekdoter og norsk politisk historie fungerer godt.

Stoltenberg – venn eller fiende?

I likhet med analysen i flere andre bøker med sosialistisk verdi­grunnlag fra de siste årene, er problemet den såkalte nyliberalismen.

Denne politiske bevegelsen fører, ifølge Kristjánsson og hans menings­feller, til destruktiv markeds­tenkning, utmattende konkurranse og i siste instans en demontering av velferds­staten.

I kapitlet om økonomisk ulikhet er Kristjánssons analyse tydelig:

Fremstillingen står i sterk kontrast til best­selgeren «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte utgitt tidligere i år.

Holte mente etterkrigs­tiden var en lite produktiv periode for landet sammenlignet med utviklingen i andre land.

Og i Holtes fremstilling var Jens Stoltenberg helten som fikk sving på sakene.

Kristjánsson lengter derimot tilbake til de politiske løsningene som oppstod i arbeider­bevegelsen i Norge på 1930-tallet og ble videreført i etterkrigs­tiden av politikere som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen.

Arbeider­partiet fra og med 80-tallets Gro Harlem Brundtland er i Kristjánssons fortelling selve fienden.

Særlig Jens Stoltenberg kommer dårlig ut.

Se anmelder Jonas Hansen Meyer i «Nyhetsmorgen»:

En tale til menigheten?

Kristjánsson lykkes godt i å mane frem et uhyggelig og dystopisk bilde av dagens Norge.

Forfatteren er på sitt aller beste når han indignert beskriver politiske prosesser som har foregått uten at folket har hatt mulighet til å påvirke.

Noen ganger smører han riktignok litt tykt på.

I kapitlet om ulikhet skriver han at inntekts­ulikheten i Norge er like høy som i USA.

Grunnlaget for påstanden er en SSB-forsker som sammenlignet Norge med USA da han kommenterte tall som viste at den rikeste 1 prosent av befolkningen i Norge mottar 20 prosent av all inntekten.

Men den generelle inntekts­ulikheten i Norge er allikevel vesentlig lavere enn i USA, ifølge OECD.

Poenget til forfatteren blir ikke nødvendigvis borte, men når det også på baksiden av boken står at ulikheten i inntekt er like stor i Norge som i Storbritannia, noe som heller ikke stemmer, forsterkes inntrykket av slurv.

I kapitlet om bolig­markedet viser Kristjánsson interessant nok hvordan Norge har gått fra å ha et strengt regulert marked som skulle sikre boliger til alle, til å bli et av de frieste i Europa.

Dette har ført til høye priser og et attraktivt utleie­marked.

Men kapitlet fremstår noe utdatert når Kristjánsson ikke også tar med at svært mange utleiere har solgt utleieboliger i stor skala det siste året på grunn av regler som gjør det mindre lønnsomt å leie ut.

Dette har i sin tur ført til høye leie­priser i press­områder, et poeng som kunne tjent Kristjánssons sak.

Men hva gjør vi?

På mange måter er dette en bok som ikke helt har bestemt seg for hva den vil. Undertittelen antyder en handlings­plan, men de fleste kapitlene er først og fremst situasjons­beskrivelser.

Det jeg først og fremst savner i denne boken, er en tydeligere visjon. Totalt sett er det kanskje fem av totalt 213 sider i boken som beskriver mulige løsninger. Siste kapittel er en liste med slagord­aktige punkter som «Ut av EØS-avtalen» og «Gjenreis folketrygden».

Her blir jeg oppriktig nysgjerrig på hvordan for eksempel Kristjánsson ville løst eldrebølgen? Eller hvordan man skaper en god boligpolitikk i Norge?

Kristjánssons veikart for fremtiden består tilsynelatende av å peke på vellykket politikk fra fortiden. Men det er uklart hvordan han vil ta oss dit.

Som vanlig er Kristjánsson velformulert og skriver klart og opplysende. Han formidler dessuten norsk historie på en levende og forståelig måte.

Men som manifest blir dette skuffende tamt.