Skolen under bakken

16 år gamle Taya Shevchenko tar en siste titt i speilet. Den rosa kjolen og de hvite skoene er på. Neglene lakket. Mobiltelefonen i hånden.

For første gang siden Russland invaderte Ukraina i 2022, skal hun denne mandagen på skolen igjen.

Byen Balakliya ble frigjort for ganske nøyaktig tre år siden. Her bor hun sammen med moren Oksana (38) i en liten leilighet i et grått boligkompleks fra 1970-tallet.

Utenfor står ruinene på rekke og rad etter bombeangrepene: Skolen, eneboliger, butikker og store boligblokker.

For selv om det nå snart er tre år siden denne byen ble fri, fortsetter Russlands bombing. Natt til onsdag angrep Russland Ukraina nok en gang, med 500 droner og minst 24 raketter.

Og nå rykker også Russland frem ved frontlinjene.

Derfor har undervisningen vært digital. Klasserommet til Taya har vært leiligheten deres.

Frem til i dag.

Nå skal hun og de andre elevene trekke under bakken. I et gedigent nybygget undergrunnsanlegg som er bombesikkert.

– En av syv skoler i Ukraina er blitt bombet siden krigen startet, sier Iryna Dasyuk (28) til VG.

Hun jobber i organisasjonen savED, som har bygget skolen.

– Det hadde ikke gjort noe om sommerferien varte litt lenger, sier Taya med et smil om munnen på vei til den nye skolen.

VG tar følge med henne.

– Men dette siste året er viktig for meg, så det er godt å være tilbake.

Ned en anonym trapp under skolen som ble bombet i mars, myldrer det av barn og unge. Pyntet i tradisjonelle drakter, hvite skjorter og pene kjoler. Smil, sang og latter.

Kontrasten kunne ikke vært større til historien om Tayas liv de siste tre årene.

Det er plass til 450 elever i tilfluktsrommet. Hver klasse har eget rom. Det er bibliotek, musikkrom og studierom. Taya og klassen hennes klappes inn på scenen.

I byen over dem går flyalarmen nok en gang.

Da Russland invaderte, bodde Taya, moren og faren i landsbyen Husarivka. Bombingen var intens. Huset deres ble truffet.

– Vi bodde i kjelleren når angrepene var på sitt verste. Jeg var livredd, forteller Taya.

Denne første dagen av krig for da 13 år gamle Taya, ble også hennes første møte med hvilke grusomheter den fører med seg.

Bestefaren bodde i nabolandsbyen, og klarte å komme seg med en konvoi av sivile biler som skulle flykte. Han kjørte som bakerste bil. Så åpnet de russiske soldatene ild. Bestefaren ble truffet og lå hardt skadet i bilen, der han også døde.

– Bombingen av byen vår nå har jeg på en måte klart å venne meg til. Jeg har allerede møtt så mye mer grusomme ting i mitt liv, sier Taya.

To dager etter drapet på bestefaren, klarte hun og familien å flykte til en landsby lenger unna. Den var også tatt av russerne.

I tilfluktsrommet, der skolen skal starte, reiser alle elever og lærere seg når nasjonalsangen spilles. De står med en hånd på hjertet. Taya på rad to i sin rosa kjole. Moren følger med og filmer når datteren og flere andre elever gir en blomsterbukett til lærerne.

Rektor holder en kort tale.

På pulten bak Taya ligger en stor bukett hvite blomster.

De skal hun snart legge ned ved minnet om sin pappa.

Taya, mamma og pappa hørte kulene fly over taket, de så de russiske stridsvognene og bombene som falle. I april 2022 flyktet de på nytt. De kom seg ut av det russisk-kontrollerte området.

Og når området endelig ble frigjort den 8. september, nøyaktig seks måneder etter at hennes bestefar ble drept, fikk de tak i leiligheten i Balakliya.

– Å flytte hit etter frigjøringen var som å komme hjem, sier Taya.

Russiske soldater hadde flyktet i panikk. Ukraina klarte å ta tilbake store områder i øst. Samtidig valgte pappa Artem (37) å melde seg til militæret.

Det skulle forandre Tayas liv.

– Pappa var sjåfør i en artillerienhet. Så mange av hans soldatkolleger ble drept. Derfor ble han etter hvert trent som dronepilot, forteller Taya.

Artem ble sendt til de mest brutale frontlinjene; Bakhmut og Chasiv Yar. Og så til Sumy.

– Han var så glad for å sendes dit, da var ikke avstanden mellom oss så lang.

Etter åpningsseremonien går Taya og klassen fra skolen under bakken mot minnestedet for byens falne soldater. Hun går langs rekker med bilder av menn i uniform. Så stopper hun opp. Legger de hvite blomstene ned, og strekker hånden sin mot bildet av pappa Artem.

14. mai i fjor ble han sendt på oppdrag halvannen kilometer fra grensen til Russland. Artem og gruppen hans ble beskutt med granater. En splint traff han i hjertet. Klokken 14 kom telefonen med beskjeden om at faren var død.

– Jeg savner han så mye. Savner at han er her sammen med meg nå. Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjedde med meg. At han ikke er her lenger.

Taya kunne ikke akseptere at faren var borte for alltid.

Hun beroliget seg selv med at han bare var ute på et langt oppdrag. Og at han snart ville komme hjem igjen. Slik unngikk hun tanken om at han var død.

Den siste ferien de hadde sammen var til storbyen Kharkiv. Mamma Oksana forteller at Artem var innesluttet og snakket om at han hadde en følelse at han kom til å dø. Det siste han sa til dem på ferien var:

«Uansett hva som skjer, må dere fortsette å leve livene deres.»

Taya går mot klassekameratene sine som står i parken.

Her venter skolefotografen. Det er vanskelig for henne å snakke om faren, tårene presser på. Hun prøver nå å fokusere på de lyse sidene av livet de lever.

Når flyalarmen går, løper hun ikke i tilfluktsrommet. Angrepene mot byen er uansett ingen ting i forhold til det hun har gjennomgått i denne krigen.

– Jeg kan ikke skru tilbake tiden og få pappa hjem. Det er min skjebne.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.