Skattelistetyranniet

Før internett var allemannseie ble skattelistene lagt frem i fysisk form hos Skatteetaten. Foto: Thomas Bjørnflaten / VG

Er det virkelig viktig for demokratiet at vi vet hva naboen tjente i fjor?

Dette er en kommentar

Denne uken slippes skattelistene, og alle nysgjerrige og tabloide hjerter gleder seg. Men mange arvinger, og ikke minst mange ikke-arvinger, gleder seg ikke.

Tradisjonen, ja for det er faktisk det, med offentlige skattelister i Norge strekker seg tilbake til rundt 1660. Da ble listene fysisk lagt frem på et offentlig sted, listene var basert på skjønn og man kunne klage både på egen og andres skatt.

Argumentet var da, ifølge historiker Harald Espeli ved Handelshøyskolen BI, å sikre politisk legitimitet til ligningssystemet «gjennom innsyn i hvordan de kommunale ligningsnemndene praktiserte skattereglene».

I 2001 ble de første søkbare skattelistene lagt ut på nettet, og det var da det store rushet av skattegrafsing startet.

Siden 2001 har det vært flere justeringer på hvor og hvordan skattelistene publiseres. 

Fra 2011 er det kun mediene som får tilgang til hele skattelisten, til journalistiske formål, og fra 2013 ble det slik at om man selv skal søke opp privatpersoner på Skatteetatens sider, må man identifisere seg og den man søker på får beskjed om at du har søkt på vedkommende.

Selv om det er mange som gir uttrykk for at de ikke liker skattelistegrafsingen, er det enda flere som leser sakene mediene skriver om skattelistene. 

Og svært mange er villig til å betale for det.

Kort oppsummert: Det kan virke populært å rynke på nesen av skattelistene, men det er ingen tvil: folk flest elsker dem.

Men mange synes det er ubehagelig å stå på disse listene i avisen, og det er forståelig.

Flakk-arving Maria Lilly Flakk sa til E24 i fjor at det var ubehagelig da hun var liten og listene ble offentliggjort. 

Kan man si at mediene skor seg på at janteloven står sterkt i Norge? Ja, det kan man nok. Men skal vi stenge alt innsyn fordi vi ikke tåler å se at naboen tjener mer enn en? Og folk må kunne stå i sin egen skatteligning.

Da skattelistene var helt åpne, som i 2008, mottok Skattebetalerforeningen henvendelser fra flere som hadde opplevd at barna ble utsatt for mobbing etter at klassekamerater har søkt opp foreldrene deres i listene.

Siden den gang er tilgangen strammet betydelig inn.

Skatteetaten selv sier den norske praksisen med åpne skattelister er for å sikre samfunnets tillit til Skatteetaten, den skal legitimere skattesystemet.

Teknologisk utvikling og mer avansert kriminalitet gjør det kanskje på tide å vurdere ytterligere innstramminger.

Men i en tid hvor tillit til det offentlige seiler opp som en av de viktigste bærebjelkene for samfunnet vårt, vil heller ikke en fullstendig lukking være det riktige. 

Økt transparens rundt både skatt, verdiskaping og fordeling er viktig i et demokrati.

Men at det er en tabloid måte å bygge tillit på, er det ingen tvil om.