«Skaper varme følelser uten ord»

Den tyske regissøren Veit Helmer har utmerket seg tidligere med tre smått surrealistiske filmer der handlingen formidles uten dialog.

Selv har jeg gode minner om hans friske debutfilm «Tuvalu» (1999), som fikk norgespremiere via Arthaus i 2000.

Dessverre har ingen av hans senere filmer fått norsk distribusjon, så vidt meg bekjent.

Nå kommer imidlertid Fidalgo Filmdistribusjon med «Gondola» (2024), som i likhet med «Tuvalu», er fattig på dialog (ett «ok» og noen «hei»), men rik på visuelle grep som forteller en enkel historie.

Dette er en småsjarmerende lettvekter som nok ikke tar sikte på å bli en av sommerens mest besøkte filmer, men den kan absolutt fungere som et søtt alternativ til blockbusterne.

Veit Helmer leker nemlig fint med både form og innhold i en ganske friksjonsløs komedie om en luftig romanse.

Romantikk i lufta

Handlingen er lagt til en dal i Georgia, der to gondoler går i skytteltrafikk mellom fjelltoppene. Iva (Mathilde Irrmann) får jobb som konduktør i en av vognene, og får opplæring av kollegaen Nino (Nini Soselia).

De opererer hver sin gondol, og passerer hverandre på hver tur høyt over bakken.

De bruker de hyppige passeringene til å sende hverandre signaler, noe som snart utvikler seg til romantikk i lufta, bokstavelig talt.

Når sjefen deres (Zuka Papuashvili) oppdager hva som er i ferd med å skje mellom dem, blir han sint og sjalu, da han selv har et godt øye til dem begge.

I tillegg har filmen en sidehistorie om famlende kjærlighet mellom en gutt (Luka Tsetskladze) og ei jente (Elene Shavadze) som kanskje trenger litt drahjelp. Og det er i bunn og grunn hele historien.

Dette høres kanskje litt skrint ut, men man ser ikke «Gondola» for en komplisert historie med dype personkarakteristikker. Man ser den for å sette pris på dens visuelle lekenheter og enkelhetens avslappende sjarm.

Sympatisk lite eventyr

Veit Helmer lar skuespillerne bruke stumfilmens lett overdrevne reaksjonsmetoder for å formidle figurenes sinnstilstander, enten det er snakk om forelskelse, sinne, sjalusi eller frykt.

Både Mathilde Irrmann og Nini Soselia gjør fine roller med det lille de har å spille på, og utgjør et filmpar man kan føle med og heie frem.

Filmen har ellers en ubestemmelig tidskoloritt, men deler av scenografien ser ut til å være inspirert av 1950-tallets mote og design. Selve gondolene, der mesteparten av handlingen utspiller seg, ser kanskje enda eldre ut.

De har både sjel og særpreg og minner om noe man kan ha sett i en Wes Anderson-film. De flyter over et praktfullt landskap, kompetent skutt av fotograf Goga Devdariani.

Filmen nyter også godt av aldeles nydelig musikk, komponert av Malcolm Arison og Sóley Stefánsdóttir, som i hvert delvis ga meg assosiasjoner til Yann Tiersens toner i «Den fabelaktige Amélie».

«Gondola» kan kanskje ikke kalles en «stor» film, men den er et sympatisk lite eventyr som støtter seg godt på filmmediets evne til å skape varme følelser uten ord.