«Skal hun vokse opp uten en far?»

2 hours ago 4

2023 er «livets år» for Bastian Walaker Sundling.

Han har drømmejobben som prosedyreadvokat i Wiersholm, og Anette – kvinnen han hadde lange øyne til under jusstudiet i Bergen – har sagt ja til å dele livet med ham.

Paret gifter seg på Røed Gård på Jeløy i Moss, Bastians hjemkommune, og brudgommen rapper Ravi-delen av «Cheerio» – hans faste nachspieltriks.

Allerede i romjulen samme år viser graviditetstesten to streker.

– Vi fortalte det til alle i løpet av et par dager, kanskje egentlig et par timer. Vi er litt sånn. Hvorfor vente, sier Bastian (34) i dag.

– Jeg var veldig klar for å bli mamma, sier Anette Walaker Sundling (35), som også er advokat.

Samtidig får han en hissig hodepine. Intenst trykk og smerte. Utmattelse.

– Når jeg tenker tilbake, hadde jeg vært veldig sliten også den høsten. Synet var også svært dårlig da jeg spilte golf sommeren før. Det var som å se gjennom en manet, litt sånn slørete.

Bastian blir raskt mye dårligere. Han beskriver hodepinen som «ulevelig».

Han oppsøker leger som mener han kan ha spenningshodepine eller krystallsyken, forteller han.

– Det var som om et tog hadde krasjet inn i hodet mitt og blitt der, en helt ny type hodepine og et voldsomt trykk. Det var helt forferdelig, og jeg var skikkelig redd.

For Bastian er det fremdeles noe som ikke stemmer. Gjennom sin private helseforsikring ber han om en MR.

– Det kjentes ut som jeg skulle dø. Jeg fikk time på dagen.

Det er dagens siste tilgjengelige time hos Unilabs på Majorstuen i Oslo. Hun som skal ta bildene, har allerede pakket og er klar til å dra hjem.

Men da Bastian kommer ut av MR-maskinen, har hun pakket ut igjen, minnes han.

«Du må rett på nevroakutten. Det er noe i hodet ditt som ikke skal være der.»

De neste dagene føles som en film. Timene og dagene går inn i hverandre.

– Det var helt surrealistisk! Skjer dette meg, liksom, forteller Bastian.

– Jeg tenkte med én gang på barnet vårt. Skulle hun vokse opp uten en far?

På Ullevål sykehus får Bastian påvist det verst tenkelige:

En stor svulst i lillehjernen.

Lillehjernen ligger bakerst i skallen og påvirker blant annet koordinasjon, finmotorikk og balanse.

En svulst her kan dessuten true livsviktige funksjoner.

– Det var sjokktilstand, både for meg og alle rundt meg. Jeg tror det er mye verre å være pårørende, det ble nesten min jobb å trøste og berolige dem, sier Bastian.

– Jeg følte dessuten at jeg var i hendene til verdens beste helsevesen.

Men han visste ikke hvilket mørke han skulle befinne seg i et halvt år senere.

Operert i hjernen

For Bastian står nå alt på spill.

11. januar 2024 skal de åpne hodet hans.

– Da hadde jeg vært på en rundtur for å si «ha det» til folk.

Sol.no og Nettavisen har tidligere omtalt deler av Bastians historie.

VG har hatt tilgang til hans sykejournal og øvrig dokumentasjon av sykdomsforløpet.

I forkant av operasjonen får han vite at legene skal åpne hjernen og ta prøver av svulsten, som er på størrelse med en golfball.

Bastian og Anette vet ikke da om svulsten er god- eller ondartet eller hvor mye som eventuelt må fjernes.

Mens Bastian ligger i narkose, skal kirurgene bestemme hva som skal skje.

Ifølge kirurgene og røntgenlegenes tolkning av MR-bildene, er svulsten mest sannsynlig ondartet og svært aggressiv.

Hele svulsten fjernes.

Da Bastian våkner noen timer senere, på et rom med fire andre hjerneopererte, tror han at verden er opp ned.

– Jeg lå sidelengs og skjønte ingenting. Jeg kastet opp hvert tiende sekund, det var grufullt! Alle på rommet lå og gråt og jamret seg.

Bastian kan ikke bevege kroppen, men tenker ikke så mye over det, han har jo operert hjernen. Han er bare glad for å være i live.

Operasjonen i lillehjernen rammer hele venstresiden til Bastian.

Han sliter med å få glasset til å treffe munnen, brillene er alltid på «halv tolv», og han biter seg i tungen hele tiden.

– Jeg visste jo hvor ting var, men hjernen skjønte det bare ikke. Det var kjemperart. Det vondeste var at jeg følte meg normal – men jeg var ikke normal, minnes han.

– Det var også en rar opplevelse å være bevisst på at jeg hadde et hull i hodet, i lillehjernen. Da jeg beveget hodet, kunne jeg høre hjernevæsken skvulpe rundt i tomrommet.

– Jeg prøvde å gå på do, men var sjanseløs. Jeg trengte rullestol og etter hvert gåstol.

Legene sier at de ikke finner rester av svulst i hjernen etter operasjonen. Bastian tenker at dette har gått så bra som det kunne gå.

Han bestemmer seg for å lage en langtidsplan med delmål for å kjempe seg tilbake til livet.

Han kaller den «Mount Kreft».

Det viktigste målet handler om jenta som vokser i magen til Anette:

– Jeg skal få nok kontroll på armene til å klare å løfte henne som Simba i «Løvenes konge».

Den tøffe kuren

17. januar får Bastian en telefon fra et ukjent nummer. Det er en kirurg fra Ullevål sykehus.

Han forteller at Bastian aldri hadde en såkalt glioblastom i hjernen, som legene fryktet.

«Det er ikke en sånn type svulst», sier kirurgen i opptaket av samtalen, som VG har hørt.

Bastian har lymfekreft, en mye mildere og helt annerledes kreftform.

Han flyttes videre til Radiumhospitalet for kurativ kreftbehandling – til det Bastian er forberedt på at skal bli hans livs tøffeste måneder.

Samtidig som Bastian skal gjennom cellegift og stamcellebehandling, vokser Anettes mage.

De høye dosene med cellegift tar ikke bare kreftcellene. De tar også mange av Bastians friske celler.

Han blir mer og mer sliten, mister håret, han får en blodpropp i beinet, infeksjoner og blodoverføringer. Han må sitte og dusje, og bruke gåstol til do.

Stamcelletransplantasjonen gjør at immunforsvaret hans brytes ned.

På det verste er han inn og ut av bevissthet, forteller Bastian, som i tre uker legges på isolat.

Han husker marerittene. Og feberfantasiene i morfinrus.

– Jeg trodde jeg danset vals med Guri Shancke, badet i champagne, og fikk hole in one på golfbanen.

På deres første tur utendørs oppdager Bastian noe annet. Plutselig er han hundre meter foran Anette.

– Jeg gikk ned en bakke – og så klarte jeg ikke å stoppe. Hjernen husket ikke hvordan.

Det nye livet

– Vi er omtrent like gode på dette, sier Bastian og ler over kulerammen.

Frida på elleve måneder smiler fra øre til øre og babler som om hun er en del av samtalen.

Familien på tre bor midt i sentrum av Oslo og Grünerløkka og kan nyte duften fra naboen Freia sjokoladefabrikk. Her gjør Bastian daglige øvelser, som å trene hjernen – med speil – til å tro at begge hender kan gjøre det samme.

– Det var en veldig tøff tid. Det første jeg tenkte. var: «Oi, skal vi inn i en krise når jeg akkurat har blitt gravid? Hvem skal passe på meg?» Du føler seg veldig sårbar med hormoner og følelser du ikke har hatt før, sier Anette.

– Men jeg tror den viktigste faktoren for å klare seg gjennom en krise, er hvor bra du har det idet krisen inntreffer. Og vi hadde det veldig bra. Jeg var «on top of the world» – så det var et kjempesjokk.

På sykehuset kunne de ikke tisse på samme toalett under cellegiftbehandlingen, på grunn av risiko for radioaktiv stråling til babyen i magen. Og mens Bastian lå på isolat og Anette var halvveis i graviditeten, besluttet hun å ta lappen i all hast.

For hva hvis han aldri kunne kjøre igjen?

Hele sommeren 2024 bruker Bastian på å trene seg opp på Sunnaas sykehus. Der plasseres han på slagavdelingen, fordi skadene han har, er forenlig med de til en slagpasient.

Bastian setter han seg klare delmål:

Han vil delta i et løp, svømme på egen hånd uten å drukne – og én dag kunne følge datteren til barnehagen.

Og han føler seg topp motivert. Operasjonen var heftig, men livsnødvendig, tenker han.

Men så skjer det noe som skal snu opp ned på alt.