«Skal han gjennom samme helvete som meg?»

18 hours ago 7

Han kler av seg. Setter seg på sengen. Det er stille.

Eivind Vold vet han blir dårlig nå. Røde dråper med gift skal inn i kroppen.

Sykepleieren på Radiumhospitalet legger nålen inn i kanylen i brystet. Det kommer en grimase. Eivind blir uggen.

For mamma Betty og pappa Truls er det nesten ikke til å bære. De har vært gjennom dette før.

Men det var kjæresten som først la merke til kulen bak låret.

I fjor var han stormforelsket etter full klaff på Instagram, og feiret jul med kjæresten Caity Croft (32) og familien hennes på Hawaii.

«Hva er dette?» spurte hun.

«En muskel fra all trening og padling,» svarte Eivind.

Det trodde de lenge. Etter hvert fikk Caity en gnagende følelse.

Riktignok er Eivind en veldig atletisk mann. Men hun klarte ikke slippe tanken på at det kunne være noe annet, for det var ingen kul bak det andre låret.

Alle spørsmålene om kulen gjorde at han ble mer oppmerksom på den også. Den ble sjekket. Det var en kreftsvulst.

Eivind tolket det legene på Radiumhospitalet sa, til at han trengte en operasjon. Og dét var det.

–⁠ Jeg følte jeg hadde sluppet veldig billig unna og var klar for å komme meg videre.

15. juni hadde han bursdag og feiret 31 år. Dagen etter ble svulsten operert ut.

Glad og fornøyd dro Eivind til USA for å være sammen med Caity.

– No big deal, kreften er fjernet, tenkte jeg, forteller Eivind.

Mandag 8. juli ringte plutselig telefonen midt på natten i Los Angeles. Der og da forandret alt seg.

– Fra Radiumhospitalet fortalte de at svulsten var aggressiv. Grad tre av tre, forteller Eivind.

– Det var en «game changer». En sjokkbeskjed. Dette hadde ikke gått så hardt innpå meg før den beskjeden kom.

Ferie med kjæresten, surfing og moro ble brått snudd til legebesøk.

Sammen med Caity oppsøkte Eivind flere kreftspesialister i Los Angeles. Hvilken behandling skulle han gå for?

De ble bevisst på å nyte øyeblikkene her og nå. Som amerikaner har Caity et begrenset antall dager hun kan være i Norge. Men på sensommeren dro hun til Oslo.

Hun ville være sammen med Eivind på Radiumhospitalet under den første cellegiftbehandlingen, som startet 12. august. Sykepleierne ordnet en ekstra seng på rommet, slik at hun kunne være sammen med kjæresten gjennom natten.

Sarkom, hvor bein- og bløtvevskreft er to undergrupper, kommer med høy risiko for tilbakefall. Hos så mange som én av tre kommer kreften tilbake. Dukker den opp i lunger eller skjelettet, kan det bli skummelt.

Sarkom er latinsk for kjøttsvulst. Det er rundt 500 tilfeller av denne krefttypen i Norge hvert år – det vil si én prosent av all oppdaget kreft. Sarkom er hyppigere blant ungdom og unge voksne og står for omlag ti prosent av all kreft i denne aldersgruppen.

Det finnes 50 typer bløtvevssarkom, Eivind har myxoid liposarkom. Det er bare rundt ti tilfeller av denne krefttypen i Norge i året.

Ivar Hompland har vært ansvarlig lege for Eivind ved Radiumhospitalet.

– Sarkom kan sitte overalt i hele kroppen, sier han.

Ivar Hompland

– Den er lettere å finne om den sitter overfladisk enn inne i en muskel, og vanskeligere å finne inne i buken enn på leggen. Den kan vokse sakte og raskt. Der det er høy risiko for tilbakefall tilbyr vi cellegift, sier Hompland, som er kreftlege og fagansvarlig for behandling av sarkomer på Radiumhospitalet.

– Jeg føler meg syk. Cellegift gjør at jeg føler meg syk, sier Eivind i oktober, etter den tredje cellegiftkuren.

– Jeg sover mesteparten av dagen. Jeg har vondt i hodet, vondt i kroppen og dårlig matlyst.

Det er skikkelig høst når han og lillebroren Amund (27) ønsker velkommen inn i leiligheten de deler på Frogner 7. oktober.

Spisebordet i leiligheten er hvitt og minimalistisk. Noen bilder henger på veggene, men det som pirrer nysgjerrigheten, er instrumentene som står litt spredt i rommet. En cello, en gitar og et elpiano.

Lillebror var på trening da meldingen fra broren kom i vår. Sarkom. Amund måtte sette seg ned. Det første han gjorde, var å google. Så ble alt uvirkelig:

«Skal han gjennom samme helvete som meg?»

– Selv om noen kreftformer er snillere enn andre, er ikke dette noe du vil ha, sier Amund til VG.

De kranglet og sloss, som brødre gjerne gjør, under oppveksten på Slemdal ved Vinderen i Oslo.

Storebror Eivind var den som hele tiden testet grenser. Han var den som maltrakterte gressklipperen, til foreldrenes store fortvilelse, fordi han trengte hjulene til å lage olabil. Eivind plasserte motoren på en tohjuling, så guttene kunne suse rundt på en hjemmelagd elsykkel.

Senere begynte Eivind å padle. Amund ble dratt med. Begge skulle bli blant verdens aller beste kajakkpadlere. I år skulle Eivind forsvart tre VM-bronser i maratonpadling.

Gjennom 20-årene har de vært nære venner. Et team. De deler bolig, kajakk, hverdag og fest – og musikk.

De har vært der med hverandre gjennom hele livet.

I august 2019 fikk Amund kreft. Han var 21 år.

Måtte Eivind leve videre uten broren?

Det er stille rundt det hvite spisebordet, fem år etter.

Må Amund nå leve videre uten broren?

Amund klarer nesten ikke å tenke tanken. Han får ikke frem et ord, svelger tungt. De ser på hverandre.

– Jeg hadde nylig et foredrag på kreftsenteret hvor jeg fortalte min historie. Jeg nevnte Eivind. Da begynte jeg å gråte. Jeg merker det nå også.

Da Amund ble syk, tok begge håret da han startet med cellegift. I høst har de igjen tatt frem hårklipperen.

Hver cellegiftkur varer i tre dager.

Til første behandling følte Eivind at han sjekket inn på et hotell.

Brødrene tullet med at så fint kom ingen av dem til å bo igjen. 30.000 kroner natten. De måtte le av det.

Det er blitt 21. oktober da Eivind går inn døren til det nye Radiumhospitalet for sin fjerde runde med cellegift.

– Nå blir jeg litt uggen av å være her, sier han.

Det er samme prosedyre hver gang. Først en blodprøve, det er ikke noe stress.

Så heisen opp. Eivind blir vist inn på et rom. Der står en splitter ny PlayStation. Artig, om han bare hadde hatt noe behov for å bruke den, tenker han.

Han går til kantinen, tar en yoghurt og varmer litt fisk. Første gang han var her, opplevdes maten som god. Nå blir han snarere litt uvel. Men Eivind spiser, prater og ler. Gjennom de store vinduene kan han se at vinteren nærmer seg.

– Dette blir kjipere og kjipere for hver gang.

Tilbake på rommet. Plutselig går alt i sakte tempo.

Eivind tar av seg genseren, drar den over hodet, legger den i bagen. Så av med buksen, bare boksershortsen igjen.

Han tar på en beige shorts og setter seg i sengen. Han blir stille. En sykepleier kommer inn og spør om han er klar.

– Ja.

Kroppen er sterk. Den har båret ham gjennom enorme mengder trening, mange stunt og en god del galskap. Bare noen dager før han startet med cellegift, padlet Eivind på tvers av Skagerrak. Han «måtte» bare gjøre det.

Nå trenger kroppen som har tatt ham til medaljer hjelp. Eivind ser ned i sengen.

Han blir koblet til utstyret som gir cellegift og «forsvinner» på en måte.

– Gruer du deg?

– Jeg prøver ikke å tenke så mye på det. Det blir mer dritt å komme hit for hver gang. Jeg tar en time av gangen, svarer Eivind.

Mamma Betty ser på bildet av sønnen i sykehussengen.

– Dette er sterkt, sier Betty stille, med blanke øyne.

Ved siden av henne står Eivind, Amund og pappa Truls. Familien er samlet i leiligheten til sønnene før den siste cellegiftkuren. Kalenderen viser 28. november.

Foreldrene sier de gruer seg til praten med VG. Det er vanskelig å fortelle denne historien til alle.

– Jeg føler at alt bare har rast sammen rundt meg. Jeg skjønte nesten ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom det. Å se på dem begge gå gjennom dette, sier Betty.

Først med Amund. Hun sov på sykehuset med yngstesønnen de første nettene for fem år siden. Da skjedde alt fryktelig fort.

Amund fikk påvist akutt leukemi. Det var rett i behandling, det var jul, og han havnet på isolat.

Nå, med Eivind, er det litt mer ro i kaoset.

– Jeg orket ikke å google sarkom da beskjeden fra Eivind kom, jeg bare ventet. Det er forferdelig vondt. Det kan ikke beskrives, sier Betty.

Moren har vært bekymret før, som da Eivind absolutt skulle padle over Oslofjorden i uvær som 16-åring. De siste årene har hun støtt på de aller tyngste tankene en forelder kan møte:

Hvordan vil det være å følge sitt eget barn til graven?

– Det er en helt forferdelig tanke, jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal overleve det. Men jeg har andre barn som også betyr noe. Jeg må være glad for her og nå.

Amund setter seg ved pianoet, Eivind ved celloen. Foreldrene elsker å høre sønnene spille.

Trykk på symbolet til høyre for lyd.

Betty og Truls har også en tredje sønn, Lars Christian (33), som også har vært blant landets sprekeste – som triatlonutøver.

Truls sitter med armen godt rundt kona. Han lytter og nikker.

– Jeg må være glad for at Eivind har hatt et godt liv. Jeg tenker at barna mine har opplevd mye og har hatt det bra. Jeg håper og tror inderlig at det skal fortsette, sier Betty.

– Erfaringene har lært meg å sette pris på hver dag.

Under behandlingen har Eivind fortsatt med å være aktiv.

Dagen før en av rundene med cellegift, legger han inn en så hard styrkeøkt at den gir solid utslag på blodprøvene.

Amund er med på treningene. I styrkerommet og på vannet i kajakk. Amund passer på broren så godt han kan. Det er ikke lett, føler han. Eivind er sta.

– Det er ikke noe poeng å trene styrke om du ikke tar i, smiler Eivind.

Amund må riste litt på hodet.

4. desember fullfører Eivind den siste runden med cellegift. Fire dager senere spenner han på langrennsskiene og suser innover Oslomarka med et stort smil.

Han synes det har vært mange fine dager også, denne høsten. Med et solid glis forteller Eivind at han aldri har sovet og hvilt så mye.

– Jeg er over 30 år og får mer omsorg og pleie enn jeg vanligvis gjør, sier han.

Da kajakkbror nummer to også fikk konstatert kreft, gikk alarmen i mange retninger.

To av tre toppidrettsbrødre med kreft tidlig i livet. Kunne det være ting rundt idretten?

Var det noe i stoffet som kajakken er laget av? Var det all maten og energibarene en toppidrettsutøver trykker i seg? Var det gener?

Det siste har familien fått svar på.

Eldstebror Lars Christian vant «verdens tøffeste triatlon» Norseman i 2017, som den første til å fullføre på under ti timer. Da også Eivind fikk kreft, kjente Lars Christian på helseangst for første gang i livet.

– Nå har jeg vært mer redd for småting, som en hevelse jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Før ville jeg tenkt at det helt sikkert går over, sier Lars Christian.

Juletreet er pyntet da Eivind kommer på besøk til storebror før jul. Han har med seg langrennsski og celloen sin. Lars Christian finner frem fiolinen.

Han bor i Asker med kone og to døtre. For ham har det vært helt surrealistisk å se brødrene få kreft. Han forteller at frem til Amund ble syk, hadde alle tre brødrene en opplevelse av at de var udødelige. De kunne få til alt.

Lars Christian er veldig glad i lillebrødrene sine. Han kjenner ekstra på det nå.

– Vi var ganske bekymret i sommer. Kunne jeg også være bærer av et sykdomsgen? Kan barna mine ha det? Det er ganske alvorlig, understreker han.

– Med den type gen får du kreft gjentatte ganger, og da er det mest sannsynlig den kreften du dør av. Det er bare et spørsmål om når.

Mellom fem og ti prosent av alle krefttilfeller i Norge skyldes arv.

Eivind, Amund og mamma Betty har valgt å teste seg. Resultatene viser at kreften ikke er et resultat av arv og gener. Det er helt tilfeldig at to av tre topptrente brødre fikk sykdommen i ung alder.

Amund er tilbake med startnummer og reiser verden rundt for å konkurrere. I desember var han til sin siste kontroll, etter fem år med sykdommen.

Han er kreftfri. Han er frisk.

I hele ti år skal Eivind gå til kontroll. Den første kommer midt i januar. Han har stor tro på at sykdommen er ute av kroppen nå.

– Jeg er så klar for å ta fatt på livet igjen. Jeg er takknemlig for livet.

I 2028 står mest sannsynlig 5000 meter kajakk på OL-programmet i Los Angeles. Det vil passe Eivind perfekt. Og det er jo ikke helt umulig.

For det skal litt til for å stoppe brødrene Vold.

Tips oss

Journalist

Journalist, VG Sporten. Tips meg: camillav@vg.no

Journalist

Fotograf i VG siden 1989. Har dekket nyheter innenriks og utenriks. Mye sport og siden 2011 feature og historiefortelling. Er ekstra glad i å møte vanlige mennesker som har en historie å fortelle. Instagram: @linemfoto

Read Entire Article