KrFU-leder Ingrid Olina Hovland er ung, barnløs og uten lang fartstid i den offentlige politiske debatten. At hun kommer med et slikt utsagn, som hun febrilsk forsøkte å nyansere kort tid etterpå, forteller kanskje noe om en ny vind som blåser i KrFs ungdomsorganisasjon.
Det er friskt og provoserende. Men ikke stort mer enn det.
Da er det mer oppsiktsvekkende at KrF-leder Dag Inge Ulstein overfor VG samme kveld ikke tok avstand fra hennes budskap. At han på gjentatte spørsmål ikke klarte å si at KrF er uenig i at voldtatte kvinner ikke bør ta abort (min utheving).
Tidvis brutal ordbruk
Det forteller om et annet KrF enn det partiet vi kjenner. Eller rettere sagt - enn det partiet vi har kjent de siste tiårene.
Gjennom de tøffe abortdebattene på 1970-tallet og videre frem mot år 2000 var det tidvis en brutal ordbruk fra KrF og mange andre kristne miljøer. Og enda mer brutale virkemidler fra enkelte av de mest ytterliggående aksjonistene som opererte på egen hånd.
Men bortsett fra KrF og mange andre i kristen-Norge, har det helt siden loven som åpnet for selvbestemt abort i 1978, vært bred enighet i norsk politikk om at det er kvinnen som må ta dette vanskelige valget. Hun, alene.
Skjer likevel
Store deler av KrF synes etter hvert å ha forsonet seg med at det er slik. Med noen få unntak, har både språkbruken og tilnærmingen gradvis endret seg.
KrF-politikerne vet at det er et bredt flertall bak loven. Men for mange av dem handler det trolig også om at de erkjenner at det ikke finnes noen alternativ. I land der det er forbudt med abort, skjer det likevel. Med stor fare for både kvinner og barn.
Antallet aborter gikk heller ikke opp i Norge etter at kvinnen selv fikk bestemme. Men de ydmykende nemndene alle abortsøkende måtte møte for, forsvant.
De rene og ranke
Derfor har KrF, som fortsatt er mot abort, konsentrert seg om andre sider av abortspørsmålet enn kvinnens selvbestemmelse. Et modernisert KrF har vært opptatt av rådgivning til gravide kvinner, av tilgang til prevensjon, og av hvilke kriterier som skal gi grunnlag for å få innvilget senabort, utover lovens grense for selvbestemmelse.
De som har det enklest i abortdebatten, er de som står rene og ranke for et prinsipielt uangripelig standpunkt. Enten de mener det skal være kvinnens rett å bestemme gjennom hele svangerskapet, eller de mener at fosteret skal ha rettsvern helt fra unnfangelsen.
Bastante syn, som kan fremføres i en debatt. Men som ikke står seg i det virkelige livet.
For abort kan ikke isoleres til et rent prinsipielt spørsmål. Det handler om selve livet, på godt og vondt. Kvinner blir gravide, uten at det var planlagt. Eller ønsket. Det har alltid skjedd. Overalt.
Pragmatiske svar
Derfor må en abortlov balansere to i utgangspunktet uforenelige hensyn: Fosterets rettsvern opp mot kvinnens selvråderett over egen kropp.
Det er ulike syn på hvor grensen skal gå. Men både dagens abortlov med 18 ukers selvbestemmelse, og den tidligere loven med en grense på 12 uker, er pragmatiske svar på et umulig spørsmål.
Derfor er det ikke nødvendigvis ulogisk å både støtte en lov som gir kvinner rett til selvbestemt abort, og samtidig mene at livet begynner ved unnfangelsen.
Et varsel?
Også blant dem som mener at livet begynner ved unnfangelsen, er det mitt inntrykk at de fleste ikke ønsker at abort skal være forbudt. At kvinner bør bære frem barnet, uansett. Eller for de mest ekstreme, at hun bør gjøre det, selv dersom graviditeten er resultat av en voldtekt.
Slik den nyvalgte KrFU-lederen mener. Og som partileder Ulstein så langt ikke har klart å ta avstand fra.
Det er det mest oppsiktsvekkende i denne saken. Spørsmålet er om det er et varsel om amerikanske tilstander. Eller om det bare er et blaff fra en svunnen tid.
aJa, selvsagt!bNei, selvsagt ikke!cUsikker
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

2 hours ago
3





English (US) ·