Siste skudd i børsa for Jonas Wille

4 hours ago 1


Dette blir Jonas Willes femte mesterskap som hovedtrener for det norske herrelandslaget.

Da han tok over i 2022, var oppdraget tydelig. Han skulle løfte Norge videre, og føre laget tilbake i verdenstoppen.

Fire mesterskap senere står Norge igjen med to sjetteplasser, én niendeplass og én tiendeplass.

Ingen semifinaler. Ingen reell medaljekamp. Det er langt unna forventningene fra håndballpresidenten om å alltid være topp fire i verden.

EM Håndball herrer 2018.

NRKS HÅNDBALLEKSPERT: Håvard Tvedten er NRKs håndballekspert, og følger landslagsherrene tett.

Foto: NTB

Et forutsigbart valg med store forventninger

Da Wille ble ansatt, var han ingen ukjent figur. Han hadde vært tett på spillergruppen over tid, og var sterkt ønsket av flere sentrale stemmer.

Likevel var det et valg som skapte debatt.

Til NRK uttalte jeg følgende da ansettelsen ble kjent:

Fire år senere sitter vi med fasiten, og den er krevende å bortforklare.

Resultatene har uteblitt

Håndball på dette nivået er resultatorientert. Det er brutalt, men rettferdig. Over tid lyver ikke tallene, og de forteller én historie: Norge har ikke tatt det steget videre som var målet under Jonas Wille.

Det betyr ikke at alt har vært svakt. Norge har vært gode i enkeltkamper, slått sterke motstandere og vist glimt av potensial.

Men i mesterskapene, der kampene kommer tett og hvor stadig høyere tempo, krav til robusthet og tydelig identitet avgjør, har laget dessverre sviktet.

Tempoet i europeisk herrehåndball har utviklet seg i rasende fart, har Norge har blitt hengende etter.

Spillemessig bakpå

Den kanskje største utfordringen ligger i det spillemessige uttrykket, og spesielt fremover på banen. Norge fremstår for ofte som et lag som spiller reaktiv håndball i møte med toppnasjoner.

Tempoet er lavere. Angrepsspillet statisk og forutsigbart. For mye én-og-én, for få kollektive bevegelser når første trykk stoppes og for få trusler samtidig.

Der de beste lagene i Europa spiller proaktivt med hurtig ballflyt, høyt tempo og kontinuerlige kreative bevegelser som tvinger motstanderen til å tilpasse seg, har Norges spill blitt for lett å lese og relativt enkelt å forsvare seg mot.

Det er ikke kun et spørsmål om tilgjengelig spillermateriale, for Norge har gode enkeltspillere. Det er etter min mening et spørsmål om retning, filosofi og ledelse.

en mann som kaster en håndball

TOPPEN: Sander Sagosen er en av Norges beste spillere. Her på en trening før EM på hjemmebane.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Nytt lag – nye rammer

EM 2026 spilles på hjemmebane. Det alene skrur forventningene kraftig opp. Hjemmebanefordelen skal være stor. Publikum, rammene og energien forplikter.

Samtidig er dette et fundamentalt annerledes norsk lag enn sist gang vi så dem i Unity Arena. Siden VM-fadesen i 2025, har Norge mistet eller byttet ut ni spillere – tilsvarende 1133 landskamper i erfaring. Noen er skadet, andre er valgt bort, og én har gitt seg.

Spørsmålet er om dette gir Jonas Wille en desperat livbøye, eller om det fjerner hans siste unnskyldning.

Ledelse under press

I næringslivet finnes det få prestasjonsmiljøer der en leder får fire år uten måloppnåelse – og likevel full tillit. Over tid forventes utvikling, progresjon og leveranser.

Toppidretten fungerer på samme måte. Resultater kjøper tid. Manglende resultater spiser tillit.

KAHaTybo368

SKUFFELSE: Håndball-EM i 2024 ble en stor norsk nedtur for de norske herrene da de ikke tok seg videre fra gruppespillet.

Foto: NTB

Jonas Wille er på utgående kontrakt etter mesterskapet. EM 2026 er ikke bare et nytt mesterskap, det er en dom over hans periode som landslagstrener.

Dette handler ikke om enkeltkamper, tilfeldigheter eller marginer. Det handler om retning, utvikling og evnen til å få et lag til å prestere når det gjelder som mest.

Nå eller aldri

Det finnes fortsatt et mulig vendepunkt.

Et hjemmepublikum kan løfte laget. Nye spillere kan ta nye roller og gi ny energi. Et tydeligere kollektivt uttrykk kan skape et etterlengtet nytt momentum.

Men ett spørsmål vil henge tungt over mesterskapet fra første avkast:

Er Jonas Wille mannen som kan lede Norge tilbake til toppen, eller er dette siste kapittel i et prosjekt som aldri tok steget fullt ut?

Svaret kommer ikke i januar alene. Men EM 2026 vil gi oss et tydelig signal.

Og i toppidrett som i næringslivet, er signaler ofte starten på beslutninger.

Spørsmålet er om beslutningen tas der den bør tas – eller om vi igjen, som i 2022, får den servert som en stillingsannonse på nett.

Publisert 15.01.2026, kl. 08.17

Read Entire Article