Drømmen om sjøen er gjemt bak kilometer med piggtråd.
Bassengene har fått storinnrykk av nye gjester før sommeren.
Kun én kvinne har blitt værende i et av kystens ferieparadis.
Det var deres «Syden». Nå kan du dø om du hopper i vannet.
Svartehavet er stengt, ferieparadisene er blitt til spøkelsesbyer, og under overflaten lurer farer ingen vet hvor befinner seg.
Gatene i Karolina-Buhaz skulle snart vært fylt opp av lyden av barnelatter, plasking fra bassengene, lukten av solkrem og stappfulle restauranter.
Nå er de folketomme.
Stranden er full av parasoller som falmer i solen. Noen har også plassert ut fiskestenger i strandkanten, men det er ingen mennesker å se langs sanden i slutten av april.
Stranden er full av parasoller som falmer i solen. Noen har også plassert ut fiskestenger i strandkanten, men det er ingen mennesker å se langs sanden i slutten av april.
Røde skilt med dødninghoder varsler om minefare og strendene er sperret av med piggtråd. Turistbodene er skalket igjen og ugresset vokser vilt.
Noen få hoteller ser ut til å holde åpent denne sommeren, selv om de kan se langt etter saltvannsbading.
«Stans! Miner!»
Badesesongen er avlyst på femte året.
– Jeg vet ikke hvor minene befinner seg, men jeg vet at de er i sjøen, sier Andrij Apanasenko, som er overhode i Karolina-Buhaz.
Andrij Apanasenko er ansvarlig for landsbyområdene ved Karolina-Buhaz. Det er krise at turistnæringen dør ut, men livsfarlig å tillate dem adgang til havet.
Kystlinjen ble minelagt for å hindre at russerne skulle kunne ta kontroll over sjøområdene utenfor Odesa i starten av fullskalainvasjonen. Minene ligger der fortsatt, sammen med rester av droner og eksplosiver som aldri når sine mål.
– Fem mennesker døde i fjor etter å ha brutt forbudet. Minene skadet ingen på to år fordi de ble skylt fra land, men så snudde det. Da begynte folk å dø igjen.
Samfunn på flukt
På et av byens mange resorter er storhetstiden åpenbart forbi. Ingenting er blitt gjort siden et russisk rakettnedslag i 2023. Apanasenko opplyser at 66 hotellkomplekser er skadet eller ødelagt i Karolina-Buhaz, som følge av russisk bombing.
Angrepene var på sitt mest intense i starten av fullskalainvasjonen i 2022, men har tatt seg opp det siste året. Russerne er spesielt interesserte i broen som binder landsbyen sammen med de sørlige delene av Odesa-regionen. Det har satt dype spor i samfunnet.
Zatoka er badebyen like sør for Karolina-Buhaz, som tidligere kunne nås over en liten bro. Den er nå stengt. Skiltet har i likhet med området sett sine glansdager.
Her står tiden stille. Hullet med siv er et rakettnedslag som er mer enn tre år gammelt. Ingen har gjort noe med de ødelagte hyttene rundt.
Det er stengte veier over alt. Myndighetene ønsker ikke at folk skal oppsøke havet, men de klarer ikke alltid å forhindre det.
Økonomien går det dårligere med, barnefamiliene flykter og bygningene forfaller foran øynene til de som bor igjen ved sjøkanten. Investeringene lar vente på seg. Ingen er dumme nok til å kaste penger etter noe som neste dag kan bli sprengt i fillebiter.
– Det var 189 barn på skolen i Zatoka, nå er det 80 stykker igjen. De dro. Noen forlot landet, andre dro til familie eller slektninger. Her er det farlig. To barn ble skadet i et angrep mot togstasjonen for noen uker siden.
Nesten hver dag flyr det fryktinngytende droner i luftrommet over sørkysten, forklarer Apanasenko.
Kommunekassen er avhengige av skattekronene turister legger igjen og arbeidsplassene anleggene skaper sommerstid. Folk søker seg til «trygge» omgivelser i Kyiv, Lviv og fjellkjeden Karpatene, ifølge skattemyndighetene.
Andrij Apanasenko ser betenkt ut ved trappen ned til badebassenget ved Hotell Hawaii. Nå er det kun frosker og rumpetroll som plasker rundt i vannet.
Eieren av Hotell Hawaii jobber visstnok som drosjesjåfør i Odesa nå. Det koster for mye å vende tilbake til livsverket som ligger i ruiner.
– Det har endret seg dramatisk. Du ser ikke folk her, sier Valentyna.
«Hotell Hawaii»
Hun dukker opp midt i hotellruinene sammen med en sort, logrende hund. Den eldre kvinnen flyktet fra Donetsk-regionen våren 2022 og har slått seg ned her. Nå er hun den eneste gjenværende «gjesten» på Hotell Hawaii.
På et lite rom innenfor portene har hun fått gratis losji mot at hun holder litt vakt.
– Vi pleide å ha fulle rom hele sommeren, sier hun og ser utover det tomme anlegget.
Valentyna holder vakt over Hotell Hawaii. Hun forteller om flotte somrer langs sørkysten av Ukraina, som nå overskygges av krigen.
– Jeg vil ikke banne, men det er virkelig ille. Prisene har skutt til himmels.
Hun venter likevel å se noen nye ansikter når det blir litt varmere.
– Noen folk kommer fortsatt. De leier rom og de går i sjøen, forteller Valentyna.
Det er riktig nok kun et fåtall hoteller kan holde åpent. Få planla for krig da hotellene ble bygget, og det er krav om bomberom for å kunne holde åpent.
Ukrainerne er risikovillige eller kanskje risikovante etter mange år i krig. Selv om myndighetene advarer om miner som har løsnet og driver fritt, trekkes folk mot vannet.
Vannskliene på Hotell Hawaii slår sprekker og vinduene er sprengt ut av hotellrommene. Innsiden har stått urørt i flere år.
Ingen bading verken i basseng eller til sjøs. Det er 66 skadde eller ødelagte hotellkomplekser i dette området.
Trappene står fortsatt, men rekkverket er løst og taket henger fritt. Kabler fra det elektriske anlegget ligger slengt rundt på innsiden.
Den gamle båten ser fortsatt ganske hel ut, men har ikke vært på vannet på mer enn tre år.
Når ordføreren har dratt hjem, kommer hun også med en innrømmelse.
– De svømmer. Og jeg svømmer jeg også. Ukrainerne sier det slik: «Nelzja, nu mozjna». Det er ikke lov, men det er mulig.
Hun trekker på skuldrene når hun får spørsmål om hun er redd. Det sluttet hun å være for lenge siden.
– Jeg har levd ti år under beskytning av raketter og artilleri. Jeg bryr meg ikke lenger, og kommer aldri til å forlate Ukraina. Jeg blir her til jeg dør. Punktum.
English (US)