Sier ikke nordmenn «jeg elsker deg»?

<-KRONIKKFORFATTER: LORELOU DESJARDINS

fransk forfatter og jurist

– Sier du «jeg elsker deg» til barnet ditt, spør en venninne.

Hun er norsk-somalisk og nysgjerrig på hva praksisen er blant oss andre.

– Jeg spør fordi vi hadde en diskusjon med andre foreldre, og det ser ut til at mange nordmenn ikke sier det til barna sine.

Det er ulike måter å snakke om kjærlighet på norsk. På bokmål er det minst tre måter å fortelle noen om kjærlighet: jeg liker deg, jeg er glad i dag, jeg elsker deg.

For trøndere: en subtil bevegelse med barten etterfulgt av et blunk. For sørlendinger: et halvt smil der tennene så vidt vises.

Etter en rask runde hos venner og bekjente oppdager jeg at de fleste utlendinger sier «jeg elsker deg» til barna, mens svært få nordmenn gjør det.

Svært få nordmenn sier «jeg elsker deg» til sin ektefelle! Hvor ofte sier egentlig en vanlig nordmann «jeg elsker deg»?

På fransk sier vi «je t’aime». På engelsk «I love you». Når jeg snakker norsk med barnet mitt, oversetter jeg til «jeg elsker deg».

Er dette feil? Bør man være sparsom med å snakke om følelser også med sine barn?

Foto: Naina Helén Jåma / VG

Nordmenn generelt er sparsomme med følelser. Følelser er farlige. Det er for direkte, kanskje?

Det kan skremme folk bort å vise for mye følelser, og derfor må man være litt forsiktig med å vise masse følelser på jobb eller med bekjente.

Om du er trist, sint eller forelsket, bør du være subtil. «Oi, det ble litt mye», kan man fort høre, når man viser for mye følelser for en vanlig norsk standard.

I et forhold er det også uskrevne regler. Tenk at en fyr sier «jeg elsker deg» etter tre joggeturer i skogen og to netter sammen. Nei. Her må vi vente til bryllupsfest.

Nordmenn kan også elske, selvfølgelig. Men norsk kjærlighet handler ofte mer om handlinger enn ord.

Jeg har vært i forhold i årevis i Norge uten å høre de magiske ordene. Jeg spurte en venninne: «Hvorfor sier han det ikke?» Hun svarte: «Han kommer til å si det når han mener det. Det tar tid.»

Tid? I Frankrike tar det et par dater, kanskje et par glass vin.

Å elske noen i Norge er ikke bare en følelse – det er en forpliktelse. Du må mene det.

Foto: NTB / NTB

Sier du det for tidlig, kan du risikere å skremme noen bort. Kjærlighet er ikke en spontan gnist her, men heller en stabil, vedlikeholdt vedovn som bygges opp over tid.

I Frankrike er kjærligheten som fyrverkeri. Ord og handlinger hører sammen, men ingen forventer at fyrverkeriet skal vare hele natten. Nordmenn er mer nøye på å samle ved og tenne bålet sakte.

Der en franskmann ville sagt: «Mon amour, je t’aime!», ville en nordmann kanskje bare sagt: «Jeg liker deg veldig godt.» Kanskje. Eller «vil du ha litt mer brunost?»

Flere jeg snakker med forteller meg at det er spesielt litt eldre menn som ikke viser følelser. 40-åringen som innrømmer at faren deres aldri har sagt «jeg elsker deg» til barna sine.

De er tøffe menn som ikke ville fremstå jålete.

Kanskje det var slik fordi livet en gang var hardere – før oljeeventyret, da det ikke var tid eller rom for store følelser. Å skaffe mat på bordet var i seg selv et kjærlighetsbevis. Ingen ord trengtes.

Jeg tenker på de franske kjærlighetssangene der ordene renner over av lidenskap. «Je ne peux vivre sans toi» (jeg kan ikke leve uten deg). Hørtes det like naturlig ut på norsk? «Jeg klarer meg ikke uten deg.» Det er ikke det samme.

Likevel, når en nordmann endelig sier de tre ordene, så betyr de alt. Det er en forsiktig avgjørelse, et klatretau som endelig når toppen. En venn sa til meg: «Jeg brukte tre år på å si det. Men da mente jeg det.»

Problemet når man er en utenlandsk kvinne, spesielt fransk, som kommer til Norge, er at forventningene for hvordan kjærlighet uttrykkes er ganske høye.

Jeg kunne ha ventet lenge på et «jeg elsker deg» fra min tidligere norske kjæreste. I stedet fikk jeg dopapir for å klare meg på utedoen på hyttetur og en lommelykt til å finne veien tilbake.

Hva med de nye generasjonene? I dag er verden annerledes. Når engelsk språk, TikTok og YouTube påvirker deres hverdag så mye, kunne man tro «jeg elsker deg», sies oftere.

Men folk er også mer ensomme, og unge forteller at de er redd for å si hva de mener, og bli «cancelled». Hva med å inrømme store følelser? Er de enda mer redde for å si det enn eldre generasjoner av gamle gubber?

Det vakreste jeg hørte fra de jeg spurte, er en norsk-finsk kvinne som sa at når hennes mor sa «Jeg elsker deg» til henne følte hun seg så elsket, at hun gjør det samme med hennes barn. Massevis.

Trenger barn å høre det? Eller er det nok å vite det?

Jeg mener at barn trenger å høre det. Kanskje trenger vi alle å høre det av og til.

Jeg elsker deg. Det er jo ikke så farlig.