Sidsel gikk fra å være skolevegrer til å bli sykepleier og eier av egen bedrift

Skolen passa ikke for henne. Hun fikk ikke med seg noe særlig i timene.

På ungdomsskolen ble det altfor mye fravær.

På videregående droppa hun ut to ganger.

– Jeg vet ikke. Det var sinnssykt kjedelig å sitte på skolen. Vanskelig å være i ro. Måtte konsentrere seg om å være stille, for du skulle jo ikke prate. Hvis du engasjerte deg, så ble det kanskje feil, det også.

NRK fortalte nylig at ingen vet hvor stort det ufrivillige skolefraværet i Norge er. Men alt tyder på at problemet er blitt større siden Sidsel gikk på skolen.

Tusenvis av barn er hjemme hver dag fordi de ikke greier å gå på skolen.

Forskning fra Universitetet i Sørøst-Norge viser at barn og unge med nevrodiagnoser er spesielt sårbare for å utvikle ufrivillig skolefravær.

Det begynte bra på en liten skole i Narvik i Nordland der hun vokste opp. Et tett miljø og en veldig flink lærer som så alle. Sånn opplevde hun det.

– Det var jo ekstremt mye aktivitet i friminuttene. Så det jeg husker mest av, er at vi hadde det veldig fint.

Bare en asfaltert plass

På ungdomsskolen var leken og aktiviteten i friminuttene borte. Ingen sånne gode pauser lenger.

– I friminuttene ble vi bare sittende i gangen eller kantina og prate.

Ute var det bare en asfaltert plass, sånn som hun husker det.

På den tida hun gikk på skolen var det ikke noe som het skolevegring eller ufrivillig skolefravær.

– Det er leit at så mange er hjemme fra skolen. At det faktisk ikke har blitt bedre, men verre siden jeg gikk på skolen, det kan jeg ikke forstå.

Nå er Sidsel på en helt annen plass i livet. Hun har bosatt seg på Otta i Gudbrandsdalen med familien sin, og driver egen kjøttbedrift sammen med mannen.

Hun har fiksa utdanning både som sykepleier, personlig trener og litt til, på høyskole og universitet.

Men det var ingen selvfølge.

• Forskning viser at personer med ADHD har gode forutsetninger for å bli gründere. Hvis de også har høyere utdanning kan de bli best.

Fungerte ikke som de andre

Det gikk ganske greit første året på ungdomsskolen. Men så gikk det verre.

Både i 9. og 10. var hun veldig lite på skolen.

– Så de lærerne var jo bekymra, for jeg hadde vel et møte én gang. Da avtalte vi at jeg skulle prøve å komme på alle prøvene, i det minste, da.

Når hun var hjemme fra skolen gikk det gjerne i skolearbeid, det var mye å ta igjen.

Det var Gudbrandsdølen Dagningen som først skrev om Sidsel.

– Kunne du ha tatt deg sammen og gått på skolen?

– Ja, altså, det er jo noe av det som var det vanskelige, da. Man vil jo på en måte ... Man skjønner på et vis at man åpenbart ikke fungerer sånn som de andre, som bare klarer å dra på skolen hver dag. Så bare det i seg sjøl er jo ganske tungt når du er så ung.

Sidsel tror ingen er laga for å sitte og bare høre på en lærer i flere timer.

– Jeg tror også helt vanlige folk hadde hatt godt av noe annerledes. At man angriper et tema fra flere vinkler, sånn at det er mer forståelig. Ikke bare tørt og teoretisk.

Professor Marie-Lisbet Amundsen har forska på barn med nevrovariasjon og fravær i skolen.

Funnene viser at fire av ti med ADHD utvikler skolevegring allerede i første klasse.

– Mange kommuner har ikke et tilpassa skoletilbud til de som er høysensible for lyder, lys og for mange inntrykk, sier Amundsen.

Altfor mange barn med nevrodiagnose faller utenfor det sosiale- og faglige fellesskapet, slår Amundsen fast.

– Det er behov for tettere voksenkontakt og mer ressurser inn i skolen. Vi trenger også flere alternative opplæringsarenaer.

Fagsjef i ADHD Norge, Nina Holmen, sier elever med ADHD har behov for struktur.

– De trenger konkrete planer over hva som skal skje gjennom dagen og i løpet av en skoletime.

– Er det vanlig å lykkes som student slik som Sidsel?

– Det er mange årsaker til ufrivillig skolefravær og det er viktig å komme tidlig inn og jobbe systematisk med å få elevene tilbake på skolen.

– Noen kan se på videregående som en ny start og glede seg til å begynne på et studie som de er ekstra motivert for.

– Den angsten blir så sterk

Som mange andre barn som ikke greier å gå på skolen kjente hun også på somatiske ting.

Vondt i magen, vondt i hodet. Og hun lette etter ei unnskyldning.

– Sånne ting. Fordi når du er så ung, så er det jo vanskelig å forklare dette overfor seg sjøl.

Sidsel hadde venner og ble ikke mobba. Hun var god i fagene og på kveldstid spilte hun fotball.

Slik Sidsel huska det så var det ingen som prøvde å finne ut hvorfor hun ikke greide skolen.

– Det ble bare mer og mer til at jeg rett og slett våkna med angst. For det var på en måte ingen som spurte hvordan det gikk. Det som har blitt sagt var vel at de mente jeg kunne klare mer enn jeg gjorde. Noen trodde jeg var lat.

– Var du var redd for å gå på skolen, eller?

– Ingenting. Bare den der jævlige følelsen av å ikke ... Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men når du kaster bort tida di på bare å sitte der. Og ikke får med meg det som blir sagt ...

Jeg har alltid følt at jeg kan klare alt det de andre klarer. Hvorfor måtte jeg tvinges til å gjøre det på bare én bestemt måte, spør hun.

Behov for å forstå ting

Heller ikke på videregående greide Sidsel å møte opp til undervisninga.

To ganger droppa hun ut av skolen, slutta rett og slett.

Det funka bare ikke å sitte og høre på læreren.

– Det var jo ikke alt som ga mening, når det bare blir lest opp, på en måte. Hvis man prøvde å forstå, så var man vanskelig. Så det var jo ikke greit.

Til slutt ble en privatskole redninga. På Bjørknes var det ikke krav til oppmøte.

– Jeg var mer på skolen der når jeg ikke måtte være der, når det ikke var noen tvang til å være der.

På høyskolen, da hun studerte sykepleie, hadde Sidsel fått en ADHD-diagnose.

Noe som hjalp henne til å skjønne hva hun trengte.

– Da var det jo bare for meg å si: «Sorry, men jeg må gå ut, jeg må bare lære meg det her sjøl.» Og det var dritenkelt.

Dermed satte hun seg ned med medikamentregninga på egen hånd, i fred og ro og fikk det til. Hun tror det handler om å forstå ting.

– Når jeg gikk ut fra medikamentregninga etter en eksamen, så visste jeg jo allerede at jeg hadde bestått.

Kan bli lettere etter hvert

Sidsel tror hun har mye til felles med veldig mange av ungene som nå sitter hjemme.

– Det handler ikke om at de er dumme eller ikke kan få til det samme som andre. Hjernen deres funker ikke på samme måte som systemet er lagt opp til.

Hun mener det ikke burde være nødvendig med en diagnose.

– Det handler mye om at lærerne er veldig pressa. Så det er vanskelig å skulle individuelt følge opp hver enkelt elev innenfor det systemet som er.

Slik hun ser det er det ikke elevene eller foreldrene det er noe galt med.

– Det eneste jeg tenker, er at man bare ikke må gi opp. Bare komme seg gjennom det. Og så kan det hende at det blir lettere etter hvert, kanskje på videregående og på universitet.