Shakespeare i sorg

Hun åpenbarer seg der skogen tar slutt, i en vakker rød kjole og med en hauk på armen: Agnes (Jessie Buckley).

William Shakespeare, hvis etternavn ikke blir nevnt i denne filmen, om jeg husker riktig – han blir kalt «Will» eller bare «hanskemakerens sønn» – ser henne fra andre etasje i et bygg der han driller en gjeng drittunger i latin.

NATURBARN: Jessie Buckley i «Hamnet». Foto: Agata Grzybowska / United International Pictures

«Hun skal jeg ha», tenker han, sannsynligvis. At han senere får høre at Agnes er et slags naturbarn, en panteist, og ryktene om at hun er datteren av en «skogsheks», legger ingen demper på lidenskapen. Tvert imot. Kurtiseringen de to imellom er effektiv, forutbestemt slik kjærlighet ved første blikk skal være.

Den er også mer sexy og troverdig enn den i den andre mye omtalte, litterært orientert filmen som går på kino just nu: Den overveiende mislykkede «Wuthering Heights».

Hvis to fenomener er nok til å utgjøre en «trend», i alle fall i avisene, så kan vi ane at februar 2026 er den litterære fan fiction-ens tid. I «Wuthering Heights» kaster Emerald Fennell ut alt det kompliserte fra Emily Brontës roman. For å sitte igjen med en ikke spesielt sexy «erotisk» fantasi.

SHAKESPEARESK KJERNEFAMILIE: Paul Mescal, Jessie Buckley og Bodhi Rae Breathnach i «Hamnet». Foto: Agata Grzybowska / United International Pictures

«Hamnet» er basert på en vel ansett roman fra 2020, hvis forfatter, Maggie O’Farrell, har samarbeidet med den begavede kinesisk-amerikanske regissøren Chloé Zhao om manuset til denne filmatiseringen.

Den er en fiksjon, men bygget rundt det lille – og omdiskuterte – vi «vet» om William Shakespeares liv og biografi. Som at han var gift med en Anna Hathaway (som altså heter Agnes her), og at de to mistet en sønn, Hamnet, til byllepest i 1590-årene. Og at sorgen kan ha inspirert «Shaky» i arbeidet med verdenslitteraturens mest kjente tragedie: «Hamlet» (ca. 1599-1601).

Agnes og Will er et særdeles hipt par. Det må jeg jammen si (og i farten nevne at dialogen i «Hamnet» avvikles på moderne engelsk). Mistenkelig moderne! Agnes har peil på naturmedisin og urter, og «ser ting andre kvinner ikke ser». Will opparbeider seg etterhvert mot nok til å stå opp mot faren – som ønsker at sønnen skal etterfølge ham i hanskemaker-faget.

GUTTUNGEN: Hamnet, spilt av Jacobi Jupe, i «Hamnet». Foto: Focus Features / United International Pictures

Agnes drar alene til skogs for å forløse parets førstefødte, en datter, fremdeles ikledd den røde kjolen. Uråd aner hun først da hun ved neste fødsel viser seg å ha båret på tvillinger, inkludert én gutt: Hamnet (Jacobi Jupe). Hun har alltid forestilt seg at det skal stå to barn ved sengen hennes når hun en gang skal dø. Nå har hun tre.

William sliter på sin side med både konsentrasjonen og inspirasjonen. Vi befinner oss i Straford-upon-Avon, langt unna der all actionen er i hovedstaden. Agnes oppfordrer ham langt på vei til å få seg en bopel i London, for å være i nærheten av teatrene og åndslivet der.

Så får heller hun bli værende. Alt for kunsten! Luften er dessuten helt elendig i «foggy London town». Neppe bra for barna. Ordningen fungerer brukbart godt – til den ikke gjør det lenger.

KUNSTENS KRAFT: Noah Jupe, på scenen, og Jessie Buckley, rett foran ham, i rødt, i «Hamnet». Foto: Focus Features / United International Pictures

«Hamnet» er ment å handle vel så mye om Agnes som om William Shakespeare litterære geni, og holder seg helt unna spekulasjoner om hvordan i all verden det kan ha slått ned, som lyn fra klar himmel, i en «simpel» hanskemakersønn på landsbygda.

Men i løpet av den siste halvtimen får vi se begavelsen spille seg ut, bokstavelig talt, på scenen i utendørs-teateret The Globe i hovedstaden. Det dreier seg om mysteriene: Kjærligheten og døden. Spørsmål så uutgrunnelige at selv et geni ikke kan vite stort om dem. Men som Shakespeare uansett forsøkte å nærmere seg, med sin alt annet enn fattige begavelse.

Jeg må innstendig oppfordre deg til å ta med noe du kan tørke deg i øyenkroken med. Og be deg holde øye med Jessie Buckleys rå spill.

«Hamnet» har elementer av kitsch, og ser 1500-tallet med anakronistiske 2026-briller (det var da ganske vanlig å miste barn den gangen?). Max Richters musikk er forstyrrende manipulerende. Man kan, om man vil, avskrive den som en gråtefilm for litteraturstudenter.

«Å IKKE VÆRE ...»: Jessie Buckley i «Hamnet». Foto: Agata Grzybowska / United International Pictures

Men skuespillet løfter den høyt. Det gjelder Mescal – den tenkende kvinnes sexsymbol – og aller mest Buckley. Hun er nominert i samme kategori som vår egen Renate Reinsve på Oscar-utdelingen 16. mars («Hamnet» har i alt åtte nominasjoner). Det ville ikke vært fornedrende å «tape» mot henne, for å si det sånn.

Helt hva Zhao ønsker å si med filmen, er jeg litt usikker på. At kunst kan gi mening til lidelsene vi som mennesker blir utsatt for – om ikke helt, så i hvert fall et stykke på vei? Er det sant? Vet ikke. Men jeg tror det er det vi er ment å skulle diskutere etter å ha sett den.

Det er også fullt mulig at motivasjonen har vært noe såpass enkelt som å få oss til å sippe.