Setter seg i kroppen! Anmeldelse: Andreas Øverland: «Jeg vet ikke, jeg var ikke der»

Mørk og kompromissløs fortelling om en mor som langsomt går til grunne.

Andreas Øverland (40) jobber til daglig som kreativ leder i Universal og «Jeg vet ikke, jeg var ikke der» er hans første bok. Han har tidligere jobbet i NRK. Foto: Mattis Sandblad / VG

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Oppdatert fredag 22. august kl. 09:30

Andreas Øverland debuterer med en sterk og brutalt ærlig bok om en syk mor, om skyld og avmakt i møte med et menneske som isolerer seg og litt etter litt forsvinner fra verden.

For dette er historien om en mor som har gitt opp. En mor med døende lunger og oksygenmaskin i et stinkende hjem i en høyblokk på Haugerud i Oslo, og en sønn som forsøker å rydde i kaoset – og i minnene.

«Jeg vet ikke, jeg var ikke der» er stramt komponert og består av 76 korte prosastykker som likner dikt og fragmenter, men også sms-er med skrivefeil, utdrag fra nettsider og sitater fra en boligannonse(!).

Boken er en mosaikk, et minnearbeid og oppgjør. Den knappe formen, med sprang i tid og gjentakelser innenfor en komprimert motivkrets, understreker monotonien i sykdommen.

«Hun la ned mer enn 10 000 timer / på å øve på å dø», skriver fortelleren tørt, nesten sarkastisk, og tilføyer: «Jeg var som sagt ikke der / så jeg får anta / at hun besto med glans.»

I noen av bokens sterkeste partier går sønnens omsorg hånd i hånd med avskyen. Andre steder løftes blikket i svimlende tankesprang. Etter en kosmologisk refleksjon om stjernestøv, lyder det:

«Jeg synes det er vanskelig å forstå / at stjernestøv / skal føre til Kols».

På sitt aller beste skriver Øverland konkret og billedsterkt, som her:

«Og gummihjulene på rullestolen / flasset / og fikk hele parketten / til å se ut som / innsiden av / et brukt plaster.»

Foto: Martin Rustad Johansen

Tekstene veksler mellom denne kliniske presisjonen, poetisk undring og galgenhumor, der entydige svar synes umulige. Helheten fremstår som et desperat forsøk på å sirkle inn en mors sykdom og død – og kanskje nærme seg en slags forsoning.

Øverland minner oss på at man kan miste et menneske lenge før hjertet slutter å slå.

Det jeg savner mest, er et tydeligere svar på hvem moren var før sykdommen tok over og isolerte henne fra omverdenen. Her burde nok forfatteren gitt leseren mer kjøtt på beinet, selv om det her og der finnes drypp av informasjon om en tid før det raknet.

Portrettet er sterkt i detaljene, men noe snevert i perspektivet. Det er uten tvil en modig og egenrådig tekst – men den kunne vært rausere, både i sideantall og i blikket på morens liv. For å si det med en klisjé:

Øverland er en lovende debutant som forhåpentligvis har mer å komme med i fremtiden.

Ellers føyer boken seg pent inn i en tydelig tendens i norsk samtidslitteratur:

De seneste årene har det kommet flere svært gode bøker om fattigdom og utenforskap. Maria Navarro Skaranger og Nikolai Torgersen er nærliggende eksempler – begge har vist hvordan sårbare liv kan skrives frem med tyngde og innlevelse.

«Jeg vet ikke, jeg var ikke der» er en bok med mange fine kvaliteter. Den er kompromissløs, vond og dirrende konkret – en tekst du ikke legger fra deg uten å kjenne den i kroppen, som en lukt du ikke helt blir kvitt.