Vår, vår alles vår!
Tiden er inne for tørr bakke, snakking fra fugler og varme fra sola.
I denne listen peker jeg ut et knippe bøker jeg synes handler om våren, den egentlige nyttårsmarkeringen: når verden åpner seg og ting skjer, og naturen vekkes til liv.
Så la oss glemme vinteren og si hallo til det nye lyset.
Hallo til det grønne!
«Om våren» av Karl Ove Knausgård (2016)
Lyst til å mikrodosere «Min kamp»? Da er denne for deg.
Med en innlevelse i alt som kribler i livet, både hverdag og de store spørsmålene, skriver den mannlige jeg-fortelleren til sin nyfødte datter, sitt fjerde barn.
Mens de andre bøkene i Knausgårds årstidskvartett består av separate tekster om enkeltfenomener, er «Om våren» romanaktig sammenhengende.
Varheten for det nye livet står sterkt, og blir beveggrunnen for jegets innlevelse i materien.
Vi leser også om den fysiske våren:
«Den kjølige vårluften la seg som en film mot ansiktet. Sola hadde kommet over horisonten nå. Det brennende oransje lyset, så tydelig og konsentrert på himmelen der oppe, ble spredd ut av den voldsomme avstanden og hadde likesom løst seg opp i luften her nede, som var lys og lett, og falt mot alle overflater, hvor den ble reflektert i duse farger, bortsett fra der solstrålene skinte direkte, som i toppen på epletreet, hvor de halvutsprungne bladene gnistret som små speil.»
«Liv, eg har drukke» av Erlend Skjetne (2024)
«Lauvet så grønt at natta ikkje kan sløkkje det.»
I disse diktene finner jeg forelskelse, naturen som udramatisk levende, og linjer som maner til aktivitet.
Visstnok har Skjetne skrevet ut fra verselinjer av den norske (natur)lyrikeren Olav Nygard, uten at det er nødvendig å kjenne dette dikterskapet på forhånd.
Skjetne er sanselig og noe fortettet i en poesi som ikke nøyer seg med å bekrefte leserens tanker og følelser, men presenterer isteden noe så gammelt som kjærlighet i egne, vitale språkbilder.
«for foten er ei byrjing på flukta,
og handa er ei opning mot hender,
og nokon må jo koma med ei hand å lesa,
nokon må syne meg ein veg.»
Det er dette ansporende – åpningen mot verden – som gir meg vårfølelsen hos denne boken.
«Legge eit øyra mot marka,
høyre at røtene drikk.»
«Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez (1967)
Holder man på «vårfølelsen» som denne distinkte fornemmelsen av at verden åpner seg og hastigheten skrus opp, i motsetning til vinterens lange dvale, så er den første boken jeg kommer på denne magisk-realistiske klassikeren fra den colombianske nobelprisvinneren Márquez.
«Hundre års ensomhet» er ufattelig rik på hendelser og historie, som finner sted både som store linjer og som små, utrolige sekvenser.
Her er det mye handling og mange navn, i et tempo som aldri blir kaotisk, spør du meg, men som virkelig gir følelsen av at verden ruller og går, folk går inn og ut av livet, tider endres.
Med en familie eller landsby som ramme er perspektivet markant annerledes fra skandinaviske samtidsromaner om individuell lidelse.
Hos Marquez i denne favorittromanen er det heller kollektivistisk – og magisk.
Litt fantasi kommer godt med om våren, det åpner øynene for hva som er mulig.
Om enn det bare er mulig i litteraturen.
«Fugler, beist og blomster» av D.H. Lawrence (1923;2025)
«Det er vår.»
Skjelmske, sprelske og sanselige er disse nyoversatte diktene fra den britiskfødte dikteren David Herbert Lawrence.
Han snur seg fra det forskjønnede, er heller frekk, og likevel aldri uten en følsomhet for det underbare i verden.
Som hos Knausgård retter tekstene seg mot verdens fenomener, det meste naturens, med kategorier som frukt, trær, skapninger og spøkelser. Hele prosjektet er avlet på nysgjerrighet, og bryter ut i ulike spørsmål – som hos ferskenen:
«Hvorfor den kløfta?
Hvorfor den nydelige, todelte rundheten?»
Diktene er ofte lette på foten, med en herlig rytme og overraskende nyord. Innimellom er teksten tydelig fra en annen tid, men Lawrence skrev såpass eget at det på ingen måte blir tidstypisk.
Dessuten ser ikke verden nødvendigvis så annerledes ut i dag – les bare dette:
«Jeg er så vettskremt, Amerika,
av jernklikkelyden fra din menneskelige kontakt,
og etter denne
din uselviske, ideelle kjærlighetens likklede.»
Språket kan også være utsøkt barnlig:
«Stig opp, du røde ting.
Stig opp, og få navnet måne.»
Eller uttrykke stor erkjennelse:
«Det fins bare én ondskap: Å fornekte livet»
«Mysterier» av Knut Hamsun (1892)
En bisarr mann i gul drakt tilbringer noen uker i en fremmed, norsk kystsmåby. Oppførselen hans morer og forskrekker de innfødte.
Johan Nilsen Nagel er en av Hamsuns mange outsidere, og for meg som leser er han mange hakk mer åpen til livets kriker og kroker enn menneskene rundt ham – som ler av ham, men like fullt lyster seg over hans ville historier, påfunn og innfall.
Selv om romanen foregår tidlig om sommeren, har den denne kjernen av våren som handler om åpning.
Nagel er følsom for både gleden og uroen ved livets utfoldelse – slik forfatter og redaktør Ingar Sletten Kolloen skriver i etterordet av min utgave av romanen: «Nagels [splittede personlighet] virker som fluepapir på omgivelsene.»
Som en nyfødt suger han til seg inntrykk og lever seg inn i alle lagene av virkeligheten.
Så finnes det partier som mer eksplisitt taler for denne erkjennelsen av livets uutgrunnelighet:
«Torsdag morgen regnet det og det uhyggelige veir gjorde hans sindsstemning endda mere trykket. Da han imidlertid hadde læst aviserne på sengen og moret sig over en livlig scene i det franske deputeretkammer knipset han pludselig i fingrene og sprang op. Pokker skulde sture! Verden var vid, var rik, var lystig, verden var skjøn; kom ikke der!»
Det herlige med litt eldre romaner er at man ikke nødvendigvis får fullstendig oversikt over alt hovedpersonen foretar seg, i tillegg til at dialoger tar betydelig større plass, noe som kjennes friskt i forhold til de individfokuserte samtidsromanene av i dag.
«År og dag» av Joakim Kjørsvik (2025)
Denne slenger jeg på til slutt på grunn av dens eksplisitte vårreferanser, til de som er mest opptatt av årstidens fysiske indikatorer.
«Brua, oversvømt:
Vinteren lager en scene
på vei ut.»
Den tradisjonelle japanske diktformen haiku er ofte knyttet til naturen, med sitt eget sett med regler, og gjerne et overraskende eller brytende element.
I denne over 500 sider lange samlingen med haikudikt leser vi en haug av dikt som strekker seg fra desember til november (pluss litt ekstra), hvor Kjørsvik i kjent stil er enkel, poetisk, humoristisk og spretten om hverandre.
«Fra denne vinkelen
er månen like stor
som kukhodet mitt!»
Ikke alle diktene er fulltreffere, men de er tilgjengelige, og de aller beste av dem gir et tydelig bilde av en situasjon.
«Sauene sleppes
ute på beitet. Gresset er
en trampoline.»
Det er ved dikt som dette at jeg kan kjenne den samme iveren over livet og naturen som den tidligere nevnte Lawrence. Sauer!
Så må jeg innrømme at jeg ikke har lest Kjørsviks haikudikt forbi mai.
Selv om våren peker mot sommeren, er det viktig å være til stede der man er. Om alt går som det skal, kommer sommeren, den og.
God lesing!
Publisert 31.03.2025, kl. 11.42
English (US)