Se, så mange flertall!

Arbeiderpartiet hadde ristet av seg regjeringspartneren, sluttet opp om partilederen og gått til valg som ettpartiregjering.

De vant makten.

Fremskrittspartiet hadde kjørt sitt eget løp. Pekt på hvor ulike de var Høyre. Snakket med utestemme om sløsing, oljeboring og seg selv.

De gikk mest frem.

MDG hadde pekt på Støre som statsminister for første gang. De var woke og stolte. De snakket om billig buss, ikke oljestans.

De kom over sperregrensen for første gang.

KrF jaktet verdibevisste velgere med en nyvunnet selvtillit, gikk motstrøms mot det politisk korrekte og stod alene mot regnbueflagg i skolegården og støtte til Israel.

De kom over sperregrensen igjen og var som født på ny.

Det var en seiersnatt for partiene som hadde tatt eller blitt påtvunget noen djerve valg og stod i det.

Velgerne premierte tydelighet, og resultatet?

Det mest utydelige styringsgrunnlaget i stortingssalen på lang tid.

Ettpartiregjeringen fortsetter. Støres Ap beholder makten.

Takket være at SV, Senterpartiet, Rødt og MDG til sammen har to mandats flertallsovervekt i Stortinget.

I historisk sammenheng er Aps 53 mandat et magert mandat å lede en regjering på.

Ap-regjeringen klarte seg meget vel i møte med stortinget og unngikk tap, kaos og stortingsregjereri i vår. All honnør til dem for det.

Likevel er det noe ganske annet å ha en svak mindretallsregjering som kastes til løvebakken i hver eneste sak i fire sammenhengende år.

Muligheter og pressmiddel

Lenge før stemmene var ferdig talte, kom Senterpartiet med en slags revansje mot sin tidligere regjeringspartner:

– Nå har vi fått en nøkkelposisjon i stortinget. Vi kommer ikke til å være en rundingsbøye, sa Trygve Slagsvold Vedum da partilederne møttes til oppsummering i stortingets vandrehall valgnatten.

Da var det allerede gått noen timer siden Sigbjørn Gjelsvik, på et tidspunkt da han fortsatt så ut til å bli gjenvalgt, hadde brukt ord som vippeposisjon og «ikke tas for gitt».

Senterpartiet dyrker ikke nederlag. De forhandler gjennomslag. I årlige budsjetter og i enkeltsaker året rundt.

Selvtilliten følger ikke oppslutningen, for å si det forsiktig.

Sp inngår i Aps brede flertall:

• Ap, SV, Rødt, MDG og Sp har til sammen 87 mandat. Det er disse som må bli enige om budsjettvedtak og hverdagspolitikk.

Men Vedum og Støres kalkulatorer viser også dette:

• Sp, Høyre, Frp, KrF (eventuelt også med Venstre) har 88 (91) mandat. Slik kan venstresiden bli stemt ned.
• Høyre, Frp, KrF, MDG (eventuelt også med Venstre) har 86 (89) mandat. Slik kan MDG finne sammen med borgerlig side.
• Ap, Sp og Høyre har 86 mandat. Slik kan fløypartiene Frp, Rødt, MDG og SV bli stemt ned.
• Ap, Høyre, KrF og Venstre har 87 mandat. Slik kan Ap få til politikk med moderate borgerlige partier uten Sp og uten fløypartiene.
• Ap, Høyre, Venstre og MDG har også 87 mandat.
• Ap, SV, Rødt, MDG, KrF og Venstre har 88 mandat. Sp kan settes på gangen av den brede venstresiden.

Se, så mange flertall! Kaos, sier pressen. Muligheter, tenker Støre. Pressmiddel, mener Sp-toppene.

Utydelig og uoversiktlig, vil vi kanskje si om fire år.

Et nytt landskap er det uansett!

De solide flertalls tid forbi

I 20 år har avtalte, formaliserte og smilende samarbeid vært malen. Norsk politikk har vært styrt av mer eller mindre stabile stortingsflertall.

Etter «historiens minst populære» Bondevik 2-regjering, så et historisk rødgrønt samarbeid dagens lys i 2005. Stoltenbergs Ap skulle i regjering med andre parti for første gang. Sp samarbeidet til venstre for seg for første gang. SV gikk i regjering for første gang.

Borgerlig side var ikke samstemte nok til å bryte dette i 2009. Derfor var det borgerlig samling og samarbeid som måtte til i 2013 da Høyre og Frp gikk i regjering, men også signerte en samarbeidsavtale med KrF og Venstre. Alle skulle få sine innrømmelser. Skjebnefellesskapet var forseglet, selv om ikke alle partiene var i regjering fra dag én. Eller til siste slutt.

2025-velgerne bryter med denne tanken. Et ettpartistyre uten noen avtale eller plattform med andre partier er noe ganske annet. Dette er en ny måte å styre Norge på på 2000-tallet.

Støres foretrukne budsjettpartnere forventer forutsigbarhet og gjennomslag.

– Vi skal lytte til hva som er viktig for dem, men de skal få høre hva som er viktig for meg som leder det partiet de har pekt på, sa Støre på valgnatta.

Han vet at et statsbudsjett ikke bare handler om milliarder og satsinger. Det er mange siders avtalepunkter som regjeringen må følge opp eller forplikte seg til ikke å gjøre. Sp vil slenge EU-direktivene om kraft inn i første budsjettrunde. Støres handlingsrom skal minimeres.

Samtidig kan regjeringen søke andre flertall. Men ikke provosere så mye at budsjettpartnerne nekter å stemme for et budsjett. Og budsjettpartnerne har ikke giftering de heller, og kan gå til sengs med andre partier i andre saker.

Ingen slagord. Færre velgere.

Partilandskapet er også i endring. I 2017 fikk Rødt og MDG valgt inn én representant hver på Stortinget. Nå har de 16 mandater og budsjettmakt. De kan stille krav, forhandle gjennomslag og stille ultimatum. Stortinget kan ikke skrive ut nyvalg, så Støre må slite med dette i fire år. At noen, selv Listhaug, skulle se seg tjent med å kaste Ap-regjeringen er lite sannsynlig.

Samlet sett gjør Ap og Høyre sine dårligste valg siden krigen. Styringspartiene faller. Verden har kommet til Norge. Et mer fragmentert og krevende parlament. De store blir mindre. De små blir flere. Landskapet er endret innad på venstresiden og høyresiden.

Det går verst utover Høyre og Venstre. To partier som ikke førte noen tydelig valgkamp. Venstre gikk seg bort i statsminister-spørsmålet.

14-tallet er tallet for Høyres verste valg. Slik det var første gang Solberg ledet partiet i en valgkamp. Nå har hun gjort det for siste gang. Fredag staker partiet ut kursen for Solbergs sorti. I mellomtiden har Sylvi Listhaug blikket festet fremover. Hun skal bli det ledende opposisjonspartiet til Støre-regjeringen. Hva slags rom det er for Høyre gjenstår å se.

Flere stemte

– Valget var ikke til salgs, konkluderte SVs nestleder Marian Hussein. Anonyme og høyprofilerte pengegivere fikk ikke fjerne formuesskatten, pekte hun på. Årets valgkamp var rar og fragmenterte. I sitt karikerte en slags folkeavstemning for og mot formuesskatt og statsminister-Sylvi. Likevel var den mobiliserende. Valgdeltakelsen økte og er på sitt høyeste siden 1989.

Så velgerne har klart å bestemme seg.

Men særlig samstemt er det ikke.