Se og Hør-sjefen fikk ny nyre: – Dyp takknemlighet og ydmykhet

I den forbindelse kunne vi ha delt noen av fronttitlene til magasinet han er sjef for – som at «spekulasjonene svirrer», «åpner opp», «kom som et sjokk», «vekker oppsikt», «setter fyr på rykter», «hastet til sykehus» eller «deler hjerteskjærende nyhet» – men så tabloide er vi da ikke.

– Likevel: hva føler du nå, Ulf André Andersen?

– Dette er en gladnyhet i Se og Hørs ånd! fastslår Andersen overfor VG – formodentlig eksklusivt.

– Jeg kjenner først og fremst på dyp takknemlighet og ydmykhet. Takknemlighet overfor donoren og det norske helsevesenet. Overfor familien min, venner og kollegaer som har vært der for meg gjennom en tøff tid. Og ydmykhet for at det har gått bra så langt.

Les også: Sjefredaktøren i Se og Hør: – En stor kriminalsak

Hvem donoren er, vet han ikke.

– Nei, og det er heller ikke vanlig i Norge at donor og mottager kjenner til hverandre, sier Andersen som likevel ikke ville hatt noe imot å møte donorens familie.

– Men jeg respekterer systemet. Jeg vet at min nye nyre mest sannsynlig er resultatet av en tragedie i en annen familie. Det har gitt meg livet tilbake. Det er sterkt. Og det er viktig at flere tar stilling til organdonasjon. Det redder liv – så enkelt er det, sier han.

All dævelskapen startet på et sted Ulf André Andersen elsker svært høyt – som er svært høyt – nemlig Himalaya. Der var han på fottur i 2017.

Under turen rundt Annapurna i Himalaya veide Ulf André Andersen (lengst til venstre) 160 kilo. Det fikk alvorlige konsekvenser. Foto: Privat

– Jeg gikk opp og rundt Annapurna – passerte 5500 meter – og veide 160 kilo. Ikke helt ideelt, forteller han, mildt underdrivende.

– Jeg fikk senebetennelse i håndleddet og tok både Ibux og Voltaren. Den kombinasjonen er svært skadelig for nyrene, og det slo ut hele systemet. I ettertid ser jeg hvor lite jeg visste. Det var brutalt – og starten på en lang kamp.

– «Din verste frykt ble bekreftet», for å bruke enda en av dagens Se og Hør-titler?

– Turen ble et vendepunkt. Den tvang meg til å endre kurs, tenke nytt og ta grep. Jeg burde for eksempel skjønt at man ikke finner turutstyr i størrelse XXXL i Katmandu. Jeg endte med å gå over passet i dressbuksen. Det ble en voldsom, men viktig lærepenge.

– Angrer du turen?

– Aldri. Anger hjelper ikke. Jeg tror faktisk den reddet livet mitt.

Ulf André Andersen og kona Hanne Jonassen i Poon Hill i Himalaya i 1993. Foto: Privat

Går alt som han håper, blir det ny tur til Himalaya, ikke alene, men trolig på «hemmelig ferie med gulljenta» (ja da, nok en dagsfersk Se og Hør-tittel!).

Det var gulljenta, også kjent som kona Hanne Jonassen, som delte gladnyheten om ny nyre på Facebook tidligere i uken.

– Så fort legene og kona mi sier ja, drar jeg tilbake. Jeg eier faktisk et lite guesthouse i fjellene sammen med en sherpa jeg møtte på 90-tallet. Fjellene er fortsatt et sted jeg søker meg til – og som betyr mye for meg.

– Finner du et snev av ironi i at du ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) i 2022 for å skrive om Durek Verretts nyresykdom – samtidig som du selv sto i kø for å få en ny nyre?

– Ja, det har jeg tenkt mye på. Jeg vet hva det vil si å leve med alvorlig sykdom. Men det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til ting som ikke henger på greip. Jeg møter mennesker nesten daglig som kjemper for livet. Derfor mener jeg det er pressens plikt å stille spørsmål – også til Durek. Jeg unner ham alt godt. Jeg fascineres av folk som ikke lever A4-liv. Men det betyr ikke at jeg godtar alt de sier, sier Andersen.

«Helsepersonell måtte gripe inn», skriver Se og Hør i dag. Det gjaldt i høyeste grad også for Ulf André Andersen da han kom hjem fra Himalaya. I fem år har han koblet seg til dialysemaskinen hjemme. Den har styrt alt, sier han.

Ulf André Andersen måtte ha med dialysemaskinen i yachten da han ledet sitt team under bryllupet til prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett i Geiranger i fjor sommer. Foto: Mats Greger/Journalisten

– Jeg har tatt 12 timer dialyse i uken hjemme, og lært meg å stikke meg selv. Under pandemien fungerte det egentlig greit, med hjemmekontor – bortsett fra når kollegaer ba meg skru av «vaskemaskinen» under Teams-møter. Da måtte jeg forklare at det var en dialysemaskin, ikke en vaskemaskin.

Han har fått livet i gave på ny (vårt uttrykk denne gangen). Nå venter mange prøver og oppfølging for at den nye nyren skal finne sin plass i en kropp som en gang veide 180 kilo på det meste, men som nå er drøye kiloet under hundre.

Han måtte ned dit for å komme inn i transplantasjonskøen. En bokstavelig talt tung prosess, sier han selv.

Vi tror ham.

– Nå blir en av mine viktigste oppgaver ikke å gå opp igjen. Min jobb fremover er å ta vare på det nye organet så godt jeg kan.

For jobben er på langt nær over.

– Medisinene må finjusteres, og jeg må ta dem til faste tider. Jeg må se etter tegn på at kroppen kanskje vil frastøte organet. Det handler om å være strukturert og i mest mulig aktivitet. Og ikke minst: å være takknemlig, sier Andersen.

Avslutningsvis insisterer Se og Hør-redaktøren på å «dele oppdatering fra sykehuset», som også er en av dagens titler fra hans eget organ.

Ulf André Andersen med kompisen, sherpaen Ash, som han driver guesthouse sammen med. Bildet er fra den skjebnesvangre 2017-turen. Foto: Privat

– Faren min var sykehuslege. Hver jul tok han med hele familien for å hilse på pasientene. Jeg var seks – syv år gammel første gang jeg hilste på en pasient som het Erling. Han lå i et dialysetelt ute på gangen. Den opplevelsen satte seg i meg for livet. Jeg husker at jeg tenkte: «Jeg håper jeg aldri havner der.» Og plutselig, femti år senere, var jeg der selv. Jeg har tenkt mye på Erling. Og på hvor heldig jeg er i forhold til ham. At jeg lever i en tid hvor medisinsk teknologi og kunnskap har gjort kvantesprang. At jeg fikk en ny sjanse. Det gjør meg takknemlig hver eneste dag.