Savner du jordbærselgerne?

5 hours ago 2

Av: Thea Joramo Lysne

Kommunikasjonssjef i Tankesmien Agenda

Stadig flere bruker somrene som oss. I bil på kryss og tvers av Norge.

Opp fjell, ned dalfører. Gjennom bygder og forbi jorder.

Og langs veien kommer stadig nye skilt.

Bare gjennom Lærdal, innerst i Sognefjorden, kan du blant annet kjøpe moreller, epler, jordbær, poteter, quinoa og aprikos langs veien.

Men noe har skjedd.

Finnes det noe hyggeligere enn å plukke frukt og bær sammen? Foto: Privat

Da jeg var yngre satt det folk bak bodene – gjerne ungdom på hagestoler, med en bok i hånden, for å få tiden mellom hvert enkeltsalg til å gå.

Nå står bodene ofte tomme, med et vippsnummer synlig nok til å signalisere at frukten ikke er gratis.

Det er lett å bli nostalgisk. Skal vi ikke møte folk her heller? Skal alt digitaliseres?

Frustrasjonen snudde så fort jeg rakk å tenke gjennom hva som gjør det mulig å ha ubemannede fruktboder langs norske veier.

Men jeg lot meg altså først provosere, for det føyer seg inn i rekken av at teknologi erstatter menneskemøter.

Skal vi låne en bok på biblioteket, møter vi skjerm.

Skal vi handle, er det lett å velge selvbetjeningskassen.

Trenger vi hjelp av kundeservice, møter vi som regel en banal chatbot, som sjeldent bidrar med annet enn en verkende trang til å kyle telefonen i gulvet.

Den amerikanske statsviteren Robert Putnam skrev om sammenhengen mellom personlig kontakt og tillit i boken «Bowling alone», som nærmer seg kultstatus.

Sammen med et stort forskerteam, fant han at tillitsnivået i USA har sunket parallelt med befolkningens engasjement i organisasjonslivet, og at det er en sammenheng mellom de to utviklingstrekkene.

Logikken er enkel: hvis vi ikke møter folk som er annerledes enn oss, prater med dem og finner felles grunn, så er det lett å skape stereotypier og til slutt fiendebilder.

USA har blitt et skrekkbilde. Rike og fattige lever på ulike planeter.

Svarte og hvite lever i like samfunn.

Lite tyder på at det er stor overlapp i fellesarenaer mellom en ihugget MAGA-tilhenger og en queer Harvard-student.

I Norge er bildet fortsatt et annet enn det amerikanske.

Organisasjonslivet i Norge rommer over 100 000 organisasjoner.

Vi er fortsatt et land hvor vi har en fellesskole, hvor barn med ulike bakgrunner lærer seg å samarbeide og tolerere hverandres forskjeller.

Og vi er fortsatt et land hvor vi møter andre på foreldremøter, årsmøter i borettslag og på dugnad i barnas idrettslag.

Men også her hjemme knaker det i sammenføyningene.

Økonomisk ulikhet mellom folk øker. Norge har nå større formuesulikhet enn land som blant annet Storbritannia, som for mange nettopp kjennetegnes som et klassesamfunn.

I de store byene bor vi så delt, at det er verdensforskjeller mellom de mest velstående i vest, og de fattigste og mest trangbodde i øst.

Med dét mister vi møtene med andre på tvers av klasse.

Barna går ikke lenger på samme skole eller trener på samme idrettslag.

Vi går ikke lenger på de samme butikkene.

Vi ser ikke hverandre ikke lenger inn i øynene og vi prater ikke lenger sammen, på tvers.

Tillit er selve reisverket for et velfungerende samfunn og demokrati.

Møteplasser på tvers av ulike grupper – alt fra alder, kjønn og seksualitet til politisk orientering, sosioøkonomisk bakgrunn og religiøs tilhørighet – fungerer som nødvendige bolter, for å sikre at reisverket står stødig.

Det trengs dessuten mange slike tillitsbolter, for å sikre aksept for så store konstruksjoner som en omfordelende velferdsstat faktisk er, og som det norske samfunnet lenge har vært.

OECD måler jevnlig tillitsnivået blant sine medlemsland, og Norge har over tid ligget blant landene på topp når det gjelder tillit til myndighetene og nasjonale institusjoner.

Fjorårets undersøkelse viste en nedgang i nordmenns tillitsnivå, men vi ligger fortsatt høyt sammenlignet med gjennomsnittet.

Når det gjelder tillit til hverandre, viser tall fra ESS at nordmenn har høyest tillitsnivå til hverandre, nest etter finnene.

Over 70 prosent av nordmenn, mener stort sett at andre er til å stole på. Men også her er viser tallene en nedgang mellom 2019 og 2023.

Tilbake til fruktbodene langs veien.

Selv om de er tomme, er de et symptom på tallene som OECD-rapporten viser oss:

At Norge er et tillitssamfunn.

Et samfunn hvor det lønner seg å sette frem frukten, for folk å forsyne seg på egen hånd, mot at de betaler for seg.

Så kanskje er det helt i orden at vi ofrer småprat med en trøtt tenåring på en plaststol i solsteiken, mens vi vippser.

Så lenge vi møtes andre steder.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article