Særlig to ting gjorde det vanskelig å slåss for ytrings­friheten

Særlig to ting gjorde kampen for ytringsfriheten krevende den gangen for tjue år siden. Den gangen da et knippe karikaturtegninger av profeten Muhammed, først i danske Jyllands-Posten og så den kristne norske avisen Magazinet, ble gnisten som tente en strid som førte til trusler og død og store skadeverk. Den norske ambassaden i Damaskus ble herjet og brent.

Det er i alle fall følelsen jeg får etter å ha lest journalist Odd Isungsets «Dei fordømte karikaturane». Der går Isungset opp de delvis gjenblåste sporene etter karikaturstriden og hevder at årsakene til at konflikten ble så stor, og så farlig, hadde mer komplekse årsaker enn mange kanskje har trodd.

De som husker bildene av rasende demonstranter fra nyhetssendingene, av en blek og utslitt Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, kan fremdeles tenke på denne konflikten som én som var drevet av følelser. At det var oseaner av sinne og frykt som gjorde den vanskelig å håndtere. I Isungsets bok skapes et inntrykk av at det ikke var følelsene som var problemet. I alle fall ikke først og fremst.

Det var fornuften. For flere av aktørene var det rett og slett ikke rasjonelt å slåss for ytringsfriheten.

Og her er vi ved de to tingene.

Den første tingen som gjorde at verken pressefolk eller diplomater forsvarte ytringsfriheten så iherdig som man kanskje skulle tro, var det sterke ønsket om harmoni.

Det er så bra med harmoni. Det føles godt. Gemyttlige forhold mellom Norge og andre land, mellom norske bedrifter og kunder og ansatte i andre deler av verden, er både produktive og innbringende.

Isungset siterer fra en rekke nedgraderte dokumenter som viser korrespondansen mellom norske diplomater og Utenriksdepartementet.

Tonen fra diplomatene er interessant. Idet saken sprer seg, står de oppi en ny og uforutsigbar situasjon. De virker irriterte over publiseringen av karikaturene, som de, og mange med dem, oppfattet som en ren provokasjon. De ber om talepunkter for å roe gemyttene i de muslimske landene der de er stasjonert. Hensynet til norsk omdømme veier tyngre enn hensynet til norske verdier.

Idet situasjonen tilspisser seg, skriver den norske ambassadøren i Riyadh hjem:

«Etter å ha fordømt handlinger eller uttalelser som uttrykker forakt for mennesker på bakgrunn av deres religion eller etnisitet slår man fast at det også må utvises toleranse for meninger som ikke alle kan slutte seg til. Dermed nulles budskapet ut, ved at man får beskjed om at slike handlinger må man likevel finne seg i ... Det fremstår for meg helt nødvendig ikke bare å fordømme handlinger rettet mot mennesker, men også å kvittere ut en fordømmelse av handlinger rettet mot religionen.»

Redaktøren i Teknisk Ukeblad antyder at Jotun og Telenor, som har store interesser Midtøsten, bør rette erstatningskrav mot Selbekk og vise til de økonomiske tapene han har påført dem gjennom sin «forsettlige sverting av Norges renommé.»

Egentlig er det ikke det minste rart at det blir slik hvis dårlige økonomiske resultater er noe av det man frykter mest. Hvis det blir for dyrt å holde fast ved prinsippet, er det prinsippet som ryker. Kanskje er det fristende for de utsatte aktørene å spørre seg om hvorfor akkurat de skal betale for en konflikt de aldri har ønsket seg. Instinktet blir å forsone, å blidgjøre.

Men det viste seg å være et ønske som var sterkere. For den andre og viktigere årsaken til at karikaturstriden blåste opp, var, ifølge boken, ønsket om strid.

Isungsets bok går gjennom hvordan demonstrasjonene i mange muslimske land ved nærmere ettersyn ikke synes å være drevet først og fremst av krenkede følelser, men av kjølig strategi.

Det var nemlig nok av dem som så på publiseringen av Muhammed-karikaturene i Norge og Danmark som svært nyttige. Det var de danske imamene som dro til muslimske land med en mappe med karikaturtegninger, deriblant flere som aldri var blitt publisert av norske eller danske aviser.

Og det var styresmaktene i land som Syria og Egypt. De ville posisjonere seg som troens forsvarere, og spilte en aktiv rolle i å gjøre reaksjonene, og demonstrasjonene, så store som mulig. Det var realpolitikk, ikke indignasjon, som stod bak. Dermed var det heller ingen insentiv for å vise forståelse i møte med pukkingen på ytringsfrihet, eller for å forsones.

Igjen er det rasjonaliteten som står i veien. I det øyeblikket det er noe å tape på å slåss for ytringsfriheten, er det mange som ikke vil slåss. Og i det øyeblikket det er noe å vinne på å slåss mot ytringsfriheten, er det mange som vil gjøre det.

Det er greit å ha i mente neste gang et prinsipp står under press.

–

Forfatter Odd Isungset er tidligere NRK-ansatt.