Ruster opp gammel kjærlighet

Denne måneden er det tretti år siden det begynte.

Hver søndag kveld var gatene i britiske byer folketomme. Det var da BBC sendte sin serie basert på Jane Austens roman «Pride and Prejudice», eller «Stolthet og fordom», fra 1813.

Serien ble en kulturell milepæl. Etter at de seks episodene var blitt sendt, hadde Colin Firth, som spilte rollen som Mr Darcy, blitt superstjerne. Forfatter Helen Fielding hadde blitt inspirert til å skape Bridget Jones, den nevrotiske London-kvinnen på jakt etter kjærligheten.

Og langt utenfor De britiske øyene hadde publikum – vel, la oss se det inn i øynene, særlig kvinner – blitt forsynt med en fortelling de skulle ta til seg igjen og igjen i årene og tiårene som fulgte.

For min egen del skal jeg medgi at jeg får frydefulle kriblinger i magen bare ved de første tonene av de raske, skøyeraktige pianotrillene som innledet hver episode.

Men hva hadde egentlig skjedd? Hva var det ved 1995-utgaven av «Pride and Prejudice» som førte til at den fikk en slik posisjon?

For det første revitaliserte serien sjangeren vi kan kalle «kostymedrama», eller, for å være mer presis, TV-adaptasjonen av en elsket litterær klassiker.

Dette kunne nemlig være ganske stive saker. Men manusforfatter Andrew Davies og regissør Simon Langton fant en metode for å gjøre serien levende og sensuell, uten å ta den for langt vekk fra den historiske virkeligheten.

Serien åpnet ikke med Jane Austens berømte åpningssetning: «Det er en sannhet som er universelt anerkjent, at en ugift mann med en stor formue trenger en kone».

Snarere fikk publikum se to hester i galopp. Rytterne er seriens to mest attråverdige menn, Mr Bingley (Crispin Bonham-Carter) og Mr Darcy (Firth). Det er fart og kraft fra første scene.

Scenen der Mr Darcy omsider danser med vår heltinne Elizabeth (Jennifer Ehle), og de to stadig sender hverandre små verbale utfordringer, er filmet som en duell, drevet av knitrende kampvilje og, dermed også, en umiskjennelig seksuell kjemi.

Det toppet seg med øyeblikket som skulle bli det mest berømte i hele serien. En frustrert Mr Darcy halvveis kler av seg og stuper ut i et vann for å kjøle kropp og sinn.

Hele veien er hovedpersonene like korrekte overfor hverandre, ingen berører hverandre noe særlig, ingen kysser eller klemmer. Men Davies og Langton forankret dem i det fysiske, i naturen, lot oss aldri glemme at de hadde kropper. Plutselig var det mulig å tro at disse korte bukkene kamuflerte et høyst reelt begjær.

For det andre traff serien blink med castingen. Jennifer Ehle og Colin Firth var troverdige som romantiske idealer, samtidig som de virket forankret i den virkelige verden. De så ikke ut som filmstjerner som hadde svevd inn fra en annen planet, men som virkelige mennesker. Sjarmen og kjemien var der, også i det gnistrende ensemblet rundt dem.

Og her er vi ved det sentrale tredje punktet. Jane Austens romaner er kanskje kjærlighetshistorier, likevel er hun aldri, aldri sentimental. Snarere er hun en ganske nådeløs sosial observatør, som skaper raske, ironiske og vittige skisser av snobbete og strebende menn og kvinner.

Samtidig skinner det gjennom at det ligger reell desperasjon i bunn når mennene og kvinnene i romanene hennes danser og danser og prøver å finne en passende ektefelle.

Kvinners mulighet til å klare seg i livet uten å gifte seg godt, var ytterst begrenset. De hardt realistiske rådene om å glemme hjertet og la seg styre av fornuften, de sladrete tantene, de paniske mødrene, alt dette er der av en grunn.

Dette gjør at du som leser, og tilskuer, føler deg smart, innforstått, som om Austen hvisker sine syrlige betraktninger i øret på deg. Du kan le litt ondt av personlighetene hennes, du kan gjennomskue det sosiale spillet. Og samtidig kan man la seg henføre av den nydelige kjærlighetshistorien mellom de to hovedpersonene, som til enhver tid er de smarteste i rommet.

Dette er det litt av en balansekunst å få til. Filmversjonen fra 2005, med Keira Knightley i hovedrollen, har også sine glødende tilhengere, men bikker historien mye lenger over i romantisk retning enn hva BBCs serie gjør.

Nå er det en ny versjon på trappene. Det er så klart Netflix som står bak. Emma Corrin, kjent som den unge prinsesse Diana i «The Crown», skal spille Elizabeth. Jack Lowden fra «Slow Horses» blir filmhistoriens første rødhårede Mr Darcy. Oscar-vinner Olivia Colman gestalter Elizabeths mor, den uutholdelige giftekniven Mrs. Bennet.

Her vil tilskuerne på andre måter merke at det er en ny tid, blant annet ved at Bingley-familien spilles av svarte skuespillere. I valget mellom historisk autentisitet og inkludering av skuespillere fra andre bakgrunner enn den gjengse, har Netflix valgt det siste.

De første bildene fra innspillingen har vakt behørig støy på sosiale medier, og første inntrykk er av et landskap som er gråere og mindre glossy enn tidligere utgaver.

Det smerter meg å si det, men det er øyeblikk der man merker at tidens tann har gnagd litt på BBC-versjonen, og synet av flombelyste rom er blant dem. Man ville neppe sett fullt så mye i skinnet fra vokslysene og oljelampene i det virkelige 1813.

Men det får gå. Som så mange har jeg fremdeles BBCs serie som mitt ultimate kose-TV. Særlig episode fire.

De som vet, de vet. De andre kan bare glede seg.