Rust i drømmefabrikken

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Vi har hatt noen unikt gode, oljesmurte tiår i norsk økonomi. For fremtiden er vi avhengige av at noen fortsatt vil belåne huset for en god idé.

Dette er en kommentar

Enhver valgkamp er et bombardement av tall. Partier og interessegrupper fyrer av skatteprosenter, trygdetall og beregninger som om det var en paintballkamp.

Tall, eksempler og fakta skal være riktige og presise. Det har mange av historiene om formuesskatt ikke vært. Noen var direkte gale, andre har ikke vist frem hele bildet. Når Erna Solberg hevdet at et nyinnkjøpt nødaggregat økte formuesskatten, må det ettergås (det var feil). Som når Jens Stoltenberg hevder at kutt i formuesskatten vil skape mange nye 0-skattytere, men uten å få med at det knapt vil gjelde noen over tid.

Samtidig kan jeg bli litt matt av tallfetisjismen. Den er viktig, men politikk er også noe mer.

Politikk er også verdier, identitet, grunnleggende oppfatninger om riktig og galt, og – ja – følelser.

Ta formuesskatten. Det er fakta at den tar inn omkring 35 milliarder kroner i året. Omkring en tredjedel kommer fra de 2500 rikeste, selv om rundt 650 000 betaler skatten.

Det er også et rimelig poeng at når statens inntekter er 2200 milliarder, inkludert over 500 milliarder i avkastning fra Oljefondet, er ikke formuesskatten avgjørende for å finansiere en omfordelende velferdsstat. Vi har teknisk sett råd til å la de 2500 rikeste slippe med å betale inntektsskatt, utbytteskatt og selskapsskatt.selskapsskatt.Selskapsskatten på 22% betales av selskapets overskudd, ikke av personer, men det er rimelig å regne den som en del av totalbeskatningen for eiere, ref. også at selskapsskatten og utbytteskatten har blitt sett i sammenheng.

Men er det rettferdig? Nei, vil tilhengerne av formuesskatten mene. De kan ha økonomiske argumenter for sitt syn, men det handler også om hva man ser som rettferdig, og det kan man ikke regne seg frem til. Det er normativt. Og politikk er grunnleggende sett også en debatt om hva som er best og riktig i normativ forstand.

Man kan ikke føle seg frem til fakta, men i politikken er det ikke alltid en rett linje fra er til bør, for å låne en idé fra filosofen David Hume.

Det er for eksempel riktig når finansredaktøren i Dagens Næringsliv påpeker at norsk økonomi i det store og hele går bra (selv om kritikere helt riktig har sett at Eriksen ikke alltid viser hele bildet). Det er også riktig at Norge har om lag samme (høye) skattenivå som våre naboland.

Men resonnementet mangler noe vesentlig hvis det skal brukes til å si noe politisk: Våre naboland har ikke en oljeformue på 20 000 milliarder kroner. De har ikke 500 milliarder ekstra å bruke hvert år.

Slik sett er det mer oppsiktsvekkende at vi har samme skattenivå som nabolandene våre – på tross av en gigantisk oljeformue.

Det skyldes at vi i overveldende grad har brukt oljepengene på offentlig forbruk, mens bare litt har gått til å senke skattene. I denne stortingsperioden har både skattenivået og oljepengebruken økt samtidig. Nye skatter, som den i utgangspunktet fornuftige grunnrenteskatten på havbruk, har kommet som ensidig økning, ikke som en del av en større skatteomlegging.

Vi har bak oss noen helt unike og oljesmurte tiår. Har vi brukt dem til å styrke norsk økonomi på sikt? Gi oss flere ben å stå på? Konkurrere i verdenstoppen i innovasjon, utvikling og nye bedrifter? Har vi brukt dem til å styrke den langsiktige vekstkraften i norsk økonomi, for eksempel gjennom fortsatt vekst i produktiviteten?

I beste fall er svaret nja. I verste fall nei.

På en måte har Norge vært en drømmefabrikk. Vi har hatt en kraftig vekst i antall milliardærer. Formuene er blitt større. De nordiske landene har vist at en sterk velferdsstat kan kombineres med dynamiske økonomier, ja til og med gjøre det lettere å satse fordi det er tryggere å gå på trynet. Vi har høyere sosial mobilitet enn USA, og selv om velferden er oljesmurt, er arbeid og størknet svette fortsatt ekstremt mye viktigere for velstanden vår.

Vi kommer til å klare oss fint også i tiårene som kommer, men det er noen tegn til rust i drømmefabrikken.

Ta økonomien. Det er viktig at den er solid her og nå, men det er ikke det samme som å være innovativ på sikt. For å bygge en slik økonomi trengs mye: et godt utdanningssystem, kunnskapsmiljøer, kompetent kapital, arbeidskraft ... Men også noe mer. Kall det gjerne en bestemt kultur. Et land trenger folk med risikovilje, de som tørr å satse alt. Noen må velge et usikkert liv med lån på huset fordi de vil satse alt på en idé, i stedet for å ta en godt betalt jobb i Nordsjøen eller en trygg jobb i staten.

Denne kulturen lever og dør ikke med hvor mange promille formuesskattesatsen økes eller senkes med, men skattepolitikken – og debatten vi har – mater også den følelsen mange gründere, eiere og næringslivsfolk sitter med: at andre land vil sette mer pris på dem enn Norge.

Man behøver ikke å være Ayn Rand Ayn Rand Ayn Rand er en amerikansk filosof kjent for sitt sterke forsvar for sterk individualisme og en friest mulig kapitalisme, blant annet i boken Atlas Shrugged.for å bekymre seg for hva det kan gjøre med drømmefabrikken på sikt.