Svalbardtraktaten, også kjent som Paristraktaten, er en traktat inngått 9. februar 1920 i Paris mellom flere land om øygruppa Svalbard. Den ble inngått i forbindelsene med fredskonferansene etter første verdenskrig. Først i 1925 ble traktatens bestemmelser om norsk overhøyhet over øygruppen nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven, som regulerer Norges suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard.
Traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen». Avtalen gir Norge suverenitet over Svalbard; Spitsbergen og øyene omkring, Bjørnøya og Hopen. Traktaten fastslår videre at alle traktatparter skal ha «like rett til fiske og fangst» i disse områdene og i deres territoriale farvann. Bestemmelsen om likerett gjelder etter traktatens ordlyd bare innenfor territorialgrensen, som da utgjorde 4 nautiske mil. Spørsmålet om hvor langt ut likebehandlingsprinsippet skal gjelde er imidlertid omstridt.
Foruten Norge var signaturstatene USA, Storbritannia, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland og Sverige. Flere enn 30 ytterligere stater har signert traktaten ved et senere tidspunkt, inkludert Sovjetunionen i 1924.
Traktaten tar sikte på å sikre Svalbards utvikling og den fredelige utnyttelse av naturressursene der. Norges suverenitet er begrenset på en slik måte at borgerne av enhver av statene som har undertegnet Svalbardtraktaten har lik rett til å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske på øyene og i deres territorialfarvann.
Svalbard er en avmilitarisert sone. På 1950-tallet erklærte den norske regjering Svalbard som nøytralt område, med den begrensning at NATO ble innvilget rett til å gripe inn dersom nøytraliteten skulle bli krenket på noen måte.
Kilde: jussleksikon.no
English (US)