I «Gater jeg har levd» snakker vi bokstavelig talt om skittenrealisme på speed. I tillegg til hasj, kokain, alkohol og det meste annet som et menneske er i stand til å putte i seg.
Nikolai Torgersen (34) har i løpet av få år etablert seg som en av våre aller mest etterspurte samtidskunstnere. Han jobber med både bildekunst og film, og nå debuterer han altså som forfatter.
Med unntak av en avstikker til 1994, da forfatteren var fire år gammel, utspiller den selvbiografiske handlingen seg mellom årene 2002 og 2024.
Det er en intens beretning om massiv omsorgssvikt, kaotiske boforhold og foreldrenes tunge rusmisbruk. Noe som selvsagt setter dype spor i oppveksten til fortelleren (Nikolai) og de tre søsknene hans.
«Gater jeg har levd»
Forfatter: Nikolai Torgersen
Forlag: Aschehoug
Sjanger: Roman
Sider: 211
Pris: 429
Barndommen handler i stor grad om å holde namsmannen og barnevernet unna, og stadig navigere gjennom fysisk og psykisk kaos. Fra den ene nedslitte leiligheten til den andre. Selv utvikler Nikolai ganske tidlig alvorlige hjerteproblemer, noe som neppe blir bedre av at han debuterer som hasjrøyker i 12-årsalderen!
Siden slenges han videre i en stadig sterkere malstrøm av rusmidler.
Skildringen av hovedpersonens år som hjemløs rusmisbruker, og den fornedrende opplevelse av hele tiden å måtte tigge seg til et sted å sove for natten, glemmer jeg aldri.
Gatene som boken tittel henviser til, befinner seg hovedsakelig på Rodeløkka og øvre Grünerløkka. Et strøk som tydeligere enn de fleste Osloområder har gjennomgått en total makeover og gentrifisering i løpet av Torgersens levetid.
Det han kaller ærlig, ruskete fattigdom er erstattet av middelklassens dominerende definisjonsmakt, der det ikke lenger er rom for det uperfekte.
Nikolai Torgersen skriver rett frem og konkret, samtidig som han fortløpende reflekterer over hva han forteller.
Romanen er en slags folkelivsskildring fra et sosialt lag de aller færreste av oss noen gang kommer i kontakt med. Hakket under proletariatet, som Torgersen selv skriver.
Men mens arbeiderne kan være stolte av sin klassetilhørighet, er det ingen ting å skryte av for dem som sitter fast i rus og tyngende minner.
«Gater jeg har levd» er også en bok om trassig motstandskraft, og en dragning mot utenforskapet.
«Jeg har stjålet ting så lenge jeg kan huske», skriver Torgersen.
Han har råtne tenner, eier ikke bordskikk og kan ikke svømme. Han hater, men også det er en måte å møte motstand på.
Han skriver om en kropp som er blitt immun mot positive erfaringer. Barndommen er de sekundene med traumer han kan huske, ellers er det bare svart.
Noe annet som virkelig gjør inntrykk, er idealiseringen av de mildt sagt uperfekte foreldrene, og den grenseløse respekten og forståelsen han sitter igjen med. Moren dør relativt tidlig i fortellingen, mens farens dødsfall i februar i 2024 også er bokens avrunding.
«Pappa og jeg har dødd sammen i snart 25 år», skriver Torgersen.
Faren er på samme tid totalt uansvarlig og veldig sterk, helt fryktløs og fullstendig hjelpetrengende.
Det er faren som gir Nikolai amfetamin når de besøker mormor på Nesodden, og det er faren Nikolai feirer med når han har gjennomført sitt første vellykkede dopsalg!
I tillegg er «Gater jeg har levd» historien om et kunstnerskap i utvikling.
Ifølge ham selv har forfatteren et overfølsomt sinn, der alle inntrykk fortløpende prosederes. Tankene hans om kunst kan bli tåkete, og det er ikke så lett å tro på det når han skriver at han er glad for alle erfaringene som han kan bruke i kunsten. Det gjorde aldri vondt, han ville aldri vekk eller «ha det bra», hevder Torgersen et sted. Og motsier sånn sett det han ellers har reflektert over.
Da er det lettere å tro på ordene om at det å lage kunst er det eneste som kan gi ham total kontroll og oversikt.
Men samme det, om han ljuger eller snakker sant.
«Gater jeg har levd» er ingen perfekt eller flink bok. Men den røsker tak i dag, og du slipper ikke unna!