Ringer på og stikker av

Kristoffer Borgli (40) er ute og begår pøbelstreker igjen. Men kommer han noen vei med dem?

Først: Dersom du er av typen som er mer redd for spoilere enn du er for sykdom i familien – slutt å lese nå.

Dernest: Åh, men jeg skjønner godt at amerikanske filmkritikere, som fikk se «The Drama» én uke før regissør Kristoffer Borglis landsmenn her oppe i steinrøysa, har vært uvanlig uenige, i noen tilfeller direkte hatske, i møte med den norske auteur-provokatørens (provokateurens?) fjerde langfilm.

SMIIIIIL: Robert Pattinson og Zendaya i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

For det som er bakgrunnen her, er et fenomen – siste spoileradvarsel nuh! – vi anser som særamerikansk, og som det er grunn til å tenke at amerikanere har, eller burde ha, et ekstremt sårt forhold til.

Nemlig skoleskytinger.

Noe altså denne spydige utlendingen, denne ufølsomme nordmannen, tror at han kan komme her og benytte som et utgangspunkt for det som i praksis er en pinlighetskomedie om et pretensiøst bryllup.

Og som han i tillegg sørger for å gjøre enda litt mer politisk ukorrekt ved å la protagonisten være en kvinne, som er uvanlig i virkeligheten, og dessuten en svart kvinne, som er enda uvanligere.

Frekkhetens nådegave, kaller man sånt.

DØV PÅ DET ENE ØRET: Robert Pattinson og Zendaya i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

Emma (Zendaya) og Charlie (Robert Pattinson) har et søtt første møte på en kafé. Han tar mot til seg og snakker til henne, hun ignorerer ham fullstendig, han tror han har fått blankt avslag – før det viser seg at hun simpelthen ikke har hørt ham. Emma er døv på det ene øret. Aaaw!

Scenen er et flashback («The Drama» får mye ut av slike, og av klippingen generelt) fra en nåtid to år senere, da de to turtelduene planlegger sitt nært forestående bryllup.

En kveld, som en del av forberedelsene, spiser de middag sammen med venneparet Rachel (Alana Haim – god!) og Mike (Mamoudou Athie). De to parene innleder verbal «nødt eller sannhet»-lek, og utfordrer hverandre til å svare på følgende spørsmål:

Hva er det verste du noen gang har gjort?

«HVA ER DET VERSTE DU HAR GJORT?»: Zendaya og Robert Pattinson i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

Emma «vinner» øvelsen, for å si det mildt. For da hun var 15 og gikk på high school, planla hun intet mindre enn å gjennomføre en skoleskyting. Dels fordi hun ble utsatt for en del rasistisk motivert mobbing (må vi tro). Men også fordi hun digget estetikken ved disse blodbadene.

Nå ble det heldigvis aldri noe av denne udåden. (Av den enkle og overflatiske grunn at noen kom henne i forkjøpet). Men årsaken til at Emma er døv på det ene øret, er smellet fra haglen som gikk av da hun «øvde seg» i skogen, og som Emma hadde tyvlånt fra sin far.

BLÅER SEG OPP TIL SIN FULLE HØYDE: Alana Haim i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

Mike måper. Rachel, som har en slektning som sitter i rullestol som følge av en skoleskyting, blåser seg opp til sin fulle moralske høyde.

Charlie er rystet: Hvem er denne kvinnen han skal love evig troskap til om en knapp uke? Som like etter den avlyste skoleskytingen, snudde på hælen og ble en lidenskapelig antivåpen-aktivist! En sosiopat?

Til det er det bare å si: Det burde han kanskje brukt de to årene de allerede har vært sammen til å finne ut? Snakket med venner og kolleger, spurt henne selv, drevet litt research, forhørt seg med foreldrene om hvordan hun var som barn og ungdom, kort sagt blitt kjent med henne. Du vet, alle de tingene normale folk gjør.

HVERDAGEN BLIR ANNERLEDES, GITT: Robert Pattinson og Zendaya i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

Dette er imidlertid en Kristoffer Borgli-film, og i Kristoffer Borgli-filmer opptrer ikke mennesker normalt. De opptrer som brikker i et puslespill som skal gå opp, og alt de gjør og ikke gjør er diktert av dette kravet.

Det at Charlie er britisk, og dermed kan stille seg til doms over en syk amerikansk kultur, det at foreldrene deres aldri har møttes, at Emma tilsynelatende har null venner og ingen romantiske erfaringer før Charlie («jeg pleide å være stygg», «forklarer» hun), hele sub-plottet med bryllups-DJen som kanskje er narkoman og derfor må få sparken:

Alt alle foretar seg i «The Drama» leder frem til det store spørsmålet regissøren ønsker å stille. Som er: Hva kan vi tilgi? Hva bør vi tilgi? Subsidiært: Hva gjør vi klokest i å holde for oss selv? Hvor mye ønsker vi å vite om dem som står oss nærmest?

Å, FOR EN «FEST»: Mamoudou Athie og Alana Haim på bryllup i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

Dersom du er den typen filminteressert som leter etter karakterer du kan tro på eller kjenne deg igjen i, enn si «heie» på, har Borgli fint lite å by deg. Karakterene hans er ikke mennesker, men konstruksjoner – brikker som dyttes rundt på spillbrettet etter behov.

Spillets formål? Å pirke borti noe i samtiden som er smertefullt og/eller tabu. Kall det gjerne trolling. Kall det gjerne edgelord-oppførsel eller filmatisk shitposting.

Det som er litt dumt, er at det som regel blir med pirkingen. Borgli enten vil ikke eller kan ikke gå dypt. Han har ingen «løsning» på skolemassakre-epidemien å servere oss, eller en gang noe særlig å si om det forferdelige fenomenet. Han bare bruker det.

«FRA START IGJEN?»: Robert Pattinson i «The Drama». Foto: A24 / Nordisk Film Distribusjon

«The Drama» akkompagneres av en kontrovers og en umiskjennelig eim av Ruben Östlund og Lars von Trier junior.

Den har en fin prestasjon av Zendaya, fire-fem gapskratt og en fin, romantisk punchline. Innen den kom hadde imidlertid filmen gått på tomgang en stund, syntes jeg.

Borgli lager ikke filmer om mennesker, nei. Og det må saktens må være greit så lenge han opererer i faget satire/svart komedie. Han lager filmer om ubehaget i (populær-)kulturen. De er gode og gøyale.

Han sliter like fullt med å fylle en langfilm. Kanskje han burde gå for en antologi-variant neste gang?

Les også: Stjernene ligger langflate etter norske Kristoffer (40)