«Resident Evil Requiem» er nærmest perfeksjonert spenning i spillform

Resident Evil har blitt en av mine absolutt favorittserier.

Intrikate, labyrintlignende steder å utforske, uventende vendinger og en overdreven, «campy» skrekkstemning. Kombinert med en intens og nervepirrende spillopplevelse, der hver avgjørelse er tellende, har det blitt en uslåelig oppskrift.

Enten det er med fokus på hardbarket overlevelsesskrekk i originale «Resident Evil» fra 1996, eller heseblesende action fra «Resident Evil 4», så har nøkkelen vært en helt uimotståelig tilnærming til spenning og forløsning – alltid på vippepunktet mellom nervepirrende skrekk og euforisk action.

Neste steg? Å forene disiplinene.

Årets innslag, «Resdient Evil Requiem», skal levere godsakene for både fans av overlevelsesskrekken fra originalene, samt det overdrevne actionfokuset til de «nyere» spillene.

Det lykkes de med. Nesten for godt.

En liten historietime først: «Resident Evil» (eller «Biohazard», som den heter i hjemlandet Japan) var lenge flaggbæreren av skrekk i spillform. I om lag et tiår lanserte de skrekkslager på skrekkslager, som toppet seg med klassikeren «Resident Evil 4» i 2005.

Spillet var da ikke uten kontroverser, og med et økt fokus på action og skyting ble det et retningskifte for serien.

Det gikk heldigvis greit da de samtidig satte standarden for actionspill i årene etter.

Så tok det brått slutt. Oppfølgerne økte fokuset på action, og mistet både det nye publikummet og de hardbarkede tilhengerne. Serien så lenge død ut, med ymse småspill her og der, før den på mirakuløst måte gjenoppsto som et vaskeekte skrekkspill i 2017 med «Resident Evil 7: Biohazard»:

Etter det har det gått slag i slag, med suksesser på løpende bånd. Capcom har også tatt seg tid til noen mesterlige oppussingsprosjekt av de eldste spillene, og på den måten fått nye fans av de gamle klassikerne også i nyere tider.

Få serier har gjort en så drastisk helomvending, og lyktes så til de grader med det. Nå skal det hele feires, med å forene nytt og gammelt.

For så gode som de nye spillene har vært – har de samtidig mistet litt av den lekende stemningen som fansene savner fra klassikeren (eller ble kjent med gjennom nyutgivelsene). Kall det gjerne en «identitetskrise» som aldri helt var en krise.

Og det hele kulminerer i «Resident Evil Requiem» og et gjensyn med historier og karakterer som har blitt dyrket i over 30 år.

I «Resident Evil Requiem» vender spilleren tilbake til Raccoon City, stedet hvor det hele startet for Resident Evil-serien.

Her skal serienykommer og FBI-analytiker Grace Ashcroft og «legenden» Leon S. Kennedy nøste opp i uforløste mysterier fra seriens fortid.

Handlingen i spillet veksler mellom vettskremte Grace i førsteperson og barskingen Leon i tredjeperson, i det som i praksis føles ut som to ulike spill.

Grace lener seg mer på seriens overlevelsesskrekk, hvor nervene er i helspenn mens man beveger seg langsomt og målrettet gjennom et «forlatt» sykehus. Nok en gang leverer serien et mesterverk av nivådesign, med et detaljfokus som skaper en skrekkelig atmosfæren og hvor spenningen kjennes på hele kroppen.

Jo da, det er tidvis veldig skummelt – men mest av alt er det omfavnet av en helt unik spenningsfølelse som bare de aller beste spillene får til å skape.

Når du spiller som Leon derimot, er det høyoktan-action som er i fokus.

Spillet føles i grunn likt som det gjorde da vi styrte Leon i «Resident Evil 4»-remaken fra 2023, med noen få velkomne nyvinninger. Kort forklart: trolig det beste og mest finpussede tredepersonskytespillet gjennom tidende.

Det hjelper også godt at fiendene reagerer på en unik og levende måte på hva enn du måtte skyte deres vei. Aldri har det føltes så tilfredsstillende å sprenge hodet på udøde!

Uten å avsløre for mye, bytter spillet mellom disse karakterene på en helt genial måte som alltid får spillet til å virke ferskt og spennende – og som forener de aller beste delene av klassisk, overlevelsesskrekk og de moderne action-godsakene.

Og bare så det er sagt; Sekvensene som Chloe er absolutt ikke for sarte sjeler – men det balanseres helt utmerket med den forløsende euforien du kjenner på når du spiller som Leon.

Genistreken er mesterlig utført, og byr på alt det beste fra Resident Evils lange historie.

Spillet har likevel noen sterkere deler enn andre:

Leons gjensyn med Raccoon City kan føles litt tamt og kjedelig, spesielt på den visuelle siden. Her er det svunnet potensial, som jeg krysser fingrene for at vi får se fullbyrdet i nær fremtid.

Grace sin opplevelse i møte med sinnssykehuset Rhodes Hill står seg imidlertid som en umiddelbar favoritt, og utvilsomt et høydepunkt i seriens nyere tider.

Sekvensen er en kraftpakke av det aller, aller beste fra seriens mer skrekkorienterte spill. Her er også parallellene mellom Requiem og originalene fra 1996 (samt oppussingen fra 2002) mer tydelig enn den har vært noen gang, og en klar hyllest til seriens røtter.

For om det ikke var klart nok fra før, så skal det altså sees tilbake og hylles i Requiem. Det lånes fra så å si hvert spill i seriens lange historie, og det kreves i grunn en hel del forkunnskap for å henge med på alt som skjer.

«Heldigvis» har aldri det overordnede narrativet vært en styrke med serien. Det har mer vært et slags redskap for å muliggjøre de helsprø tingene som ofte skjer i et Resident Evil-spill. Du slipper altså greit unna om du ikke kan forskjellen på T-virus og G-virus, selv om spillet lener seg i overkant på tilbakeblikk mot slutten av spillet.

Jeg anbefaler likevel at man tar seg tiden til å spille nyutgavene av Resident Evil 2 og 4 for å få mest ut av Requiem. Det er uansett snakk om helt fantastiske spill, som setter opplevelsen i perspektiv.

Bærebjelkene og spillopplevelsen i bunn er uansett så gode at lite forkunnskap neppe vil sette noen kjepper i de spinnville hjulene som er «Resident Evil Requiem».

Når jeg sitter igjen for å finne hull eller feil ved Requiem, blir jeg litt ordfattig. Det er lite å pirke på, rett og slett. «Resident Evil Requiem» er deilig, blodig kjøtt med det aller meste av fettet avskåret. Og dessverre litt til. For Requiem gir det rett og slett for lite av godsakene – og i beste fall akkurat nok.

For selve spillopplevelsen i grunn er nærmest perfeksjonert. I «Resident Evil Requiem» er ikke ett sekund kjedelig.

Det er ikke så overraskende heller når det kommer fra mestrene av både overlevelsesskrekken og actioneventyr – men resultatet blir dessverre for kondensere og strømlinjet for å slå mesterverkene som kom før.

Jeg vil rett og slett ha mer av alt, gjerne i egne fullverdige spillopplevelser.

Dermed når ikke Requiem helt opp til den totale actionopplevelsen i «Resident Evil 4», og heller ikke helheten av grøsserpakken som originalen eller «Resident Evil 2»-remaken fra 2019.

Det er altså ikke alt det jeg håpet på, men det holder i massevis.

Så er det jo også strengt tatt et positivt problem å ha, men når opplevelser omsider er omme er det uansett skuffende at hverken Grace sin reise eller Leons eventyr får slå helt ut i full blomst.

«Resident Evil Requiem» er en kompakt samling av det aller beste fra de aller beste.

Capcom har klart det å forene det aller beste spillverden har å by på når det kommer til fokuserte og kondenserte enspilleropplevelser, dryppende av særegen stil, nervepirrende spenning og actionfylte sekvenser. Så er det også utrolig gøy å spille, da.

De siste årene har Capcom sakte, men sikkert spisset ferdighetene sine i å lage kvalitetsspill som treffer perfekt på balansen mellom nervepirrende spenning og intens action. Det er kvalitet over kvantitet i alle ledd, og Requiem er selve kronen på verket. En opplevelse som yrer av de samme kvaliteten som gjorde Resident Evil til en suksess i 1996, 2004, og i 2017.

«Resident Evil Requiem» viser en serie som har gjenoppstått med nytt liv, og står som en fantastisk feiring av alt vi har fått – og mistet – på veien hit. Mer destillert spillglede skal du lete lenge etter.

«Resident Evil Requiem» har lansering 27. februar 2026, og skal komme til PlayStation 5, Xbox X / S, Nintendo Switch 2 og PC. Testen er basert på i overkant av 20 timer med spillet på PC.