Renten kunne vært lavere

Steinar Juel i tankesmien Civita mener pengebruken til Ap/Sp-regjeringen til Jonas Gahr Støre og tidligere finansminister Trygve Slagsvold, med støtte til statsbudsjettene fra SV og Kirsti Bergstøl, er årsaken til at styringsrenten i Norge ikke har gått mer ned. Foto: Javad Parsa / NTB

De rødgrønnes økte pengebruk de siste årene har bidratt til høyere renter enn nødvendig. Skal renten ned, må Stortinget prioritere hardere i møte med voksende utgiftspress.

Dette er en kronikk

Renten ble et tema i slutten av valgkampen.

«Vår viktigste oppgave som skal nedfelles i dette budsjettet (2026-budsjettet), er å sikre en trygg økonomisk styring som gjør at folk får tryggere økonomi, sikrer inntekten sin, og at prisveksten kan fortsette ned og renten kan fortsette ned», var ifølge VG statsminister Støres budskap etter regjeringens budsjettkonferanse i august.

«Rentekutt til alle» lovet Arbeiderpartiet i slutten av valgkampen. Hvorfor har de rødgrønne da ført en politikk som har bidratt til høyere renter?

Som kjent settes renten av Norges Bank ut fra hva banken mener den bør være for å nå målet om en inflasjon nær 2 prosent. Finanspolitikken, det vil si budsjettvedtakene til regjeringen og stortingsflertallet, er en av mange faktorer som påvirker rentebeslutningene.

Økt offentlig forbruk og investeringer gir direkte etterspørselsimpulser, mens skattelettelser og økte overføringer øker inntektene private kan forbruke og investere. Blir etterspørselen så høy at kapasiteten i økonomen sprenges, øker risikoen for høyere inflasjon. Renten vil normalt da settes høyere enn når kapasitetsutnyttelsen er normal eller lav.

Hvert kvartal publiserer Norges Bank pengepolitiske rapporter med nye prognoser og analyser. Det hele summeres opp i en ny renteprognose, rentebanen. Norges Bank offentliggjør også hvordan hovedgrupper av faktorer har påvirket endringen i rentebanen, det såkalte renteregnskapet.

Innenlandsk etterspørsel og kapasitetsutnyttelsen er en slik hovedgruppe, og det er her finanspolitikken slår inn. Norges Bank pleier å beskrive hvilke deler av innenlandsk etterspørsel som har bidratt når endrede anslag for innenlandsk etterspørsel er en av faktorene som har flyttet rentebanen.

Årene 2022–2024 var preget av statsbudsjetter med økte utgifter, noe som bidro til stadige oppjusteringer av rentebanen og til at det tok lengre tid før renten ble satt noe ned.

Veksten i offentlig etterspørsel ble om lag tre ganger høyere i de tre årene 2022–2024 enn det Norges Bank så for seg ved inngangen til 2022. Det året var litt spesielt, siden det var det første normale året etter pandemien. Den ekstraordinært høye pengebruken i 2021 knyttet til pandemien var ventet reversert.

Etter at statsbudsjettet for 2022 var vedtatt, anslo Norges Bank nullvekst i offentlig etterspørsel det året, deretter en gradvis vekstoppgang i årene etter. Slik gikk det ikke. Offentlig etterspørsel økte med over to prosent i 2022, og over tre prosent 2023.

I pengepolitisk rapport nr. 2–2024 (juni 2024), skrev banken:

«Gjennom de siste årene har veksten i offentlig etterspørsel blitt høyere enn vi har anslått i våre pengepolitiske rapporter. Finanspolitikken i 2024 virker litt ekspansivt på økonomien ifølge regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett, og er litt mer ekspansiv enn budsjettet som ble vedtatt i høst.»

Også da bidro høyere anslag på offentlige etterspørsel til høyere rentebane. Det samme gjentok seg i desember 2024.

Styringen av offentlig etterspørsel så langt i 2025 fremstår som bedre. Norges Bank har i de tre pengepolitiske rapportene som hittil er kommet, justert ned anslagene for veksten i offentlig etterspørsel. Det har isolert sett bidratt til å trekke rentebanen noe ned.

Ved inngangen til 2023, anslo Norges Bank at styringsrenten vil nå toppen på vel 3 prosent i løpet av året, for så å begynne å gå ned og være på om lag 2,75 prosent nå. Det er mange faktorer, også utenfor politisk kontroll, som bidro til at renten ble betydelig høyere, og at det tok lengre tid før de første kuttene kom. Det er imidlertid liten tvil om at sterkere vekst i offentlig etterspørsel også bidro det.

Offentlige utgifter består også av overføringer til blant annet husholdningene. De har også økt mye, og beskatningen av husholdningene er blitt noe redusert. Overføringer og lavere skatter bidrar til høyere disponibel inntekt for husholdningene, og gjennom det til høyere privat forbruk.

Effektene på inflasjonen og rentebanen er imidlertid langt svakere enn økt offentlig etterspørsel. Simuleringer i SSBs Økonomiske analyser 3/2024 viser at 30 milliarder kroner brukt på økt offentlig forbruk over tid fører til nær 0,5 prosentpoeng høyere rente, mens det samme beløpet brukt på skattelettelser nesten ikke har noen virkning.

Arbeiderpartiets trussel før valget om at de borgerlige partienes forslag til skattelettelser ville gi høyere rente, fremstår som veldig spesiell, særlig med den historien de selv har med med kraftig vekst i offentlig etterspørsel.

Presset mot fortsatt sterk vekst i offentlig utgifter vil fremover være stort. Forsvaret skal rustes opp og en eldre befolkningen krever større utgifter. Når kapasiteten i økonomien er fullt utnyttet, må noe annet prioriteres ned.

Hvis stortingsflertallet ikke gjøre det, overlates jobben til Norges Bank. Renten blir høyere slik at privat forbruk og investeringer dempes.

Å love lave renter sammen med nye offentlige satsinger, i tillegg til de utgiftene vi vet vil øke sterkt fremover, er et regnestykke som ikke går i hop. Folk bør belage seg på relativt høye renter fremover.