Reiser tilbake 20 år etter tsunamien: – Jeg kunne jo ha stoppet dem

14 hours ago 3

Kortversjonen

Norsk -tamilske Caroline Thevanathans mor mistet livet i monsterbølgen i 2004, som drepte over 220.000 mennesker.
Nå, 20 år senere, drar familien til Sri Lanka for å hedre og minnes henne.
Caroline angrer fremdeles på at hun lot foreldrene reise tilbake til Sri Lanka den gangen.

«Vi har funnet henne blant de døde».

Caroline husker at hånden som holdt telefonen skalv. Så ble alt mørkt.

To dager før hadde mamma ringt for å ønske hele familien god jul. Nå var hun borte for alltid.

– Vi bare gråt og gråt. Barna mine skrek «mormor», «mormor», forteller Caroline (60) til VG om marerittet i dag.

– Jeg har brukt mye tid på angre. Hvorfor lot jeg foreldrene mine reise? Jeg kunne jo ha stoppet dem, sier Caroline stille.

Tsunamien for 20 år siden

26. desember 2004 oppstår en rekke undersjøiske jordskjelv i Indiahavet. Det største, målt til 9.3 på Richters skala, utløste en enorm tsunami.
Flodbølgen traff 14 land. Provinsen Aceh i Indonesia ble først rammet av en 35 meter høy bølge, fulgt av ytterligere syv store bølger
Halvannen time senere nådde tsunamien Thailand og Myanmar med en 10 meter høy bølge.
Etter to-tre timer traff bølgen Sri Lanka og Tamil Nadu og Andamanene i India.
Over 220.000 mennesker mistet livet i katastrofen. Tallet antas å være høyere, men det er fortsatt vanskelig å regne tallene som helt sikre, på grunn av kaoset som oppsto.
Identifiseringsarbeidet tok lang tid, og den siste norske savnede ble identifisert i juli 2005.
I Sri Lanka døde over 30 000. Ifølge SSB er det rundt 12 000 personer med bakgrunn fra Sri Lanka i Norge, de fleste av disse er tamiler.

Caroline og familien innvandret fra Sri Lanka til Norge på 1980-tallet. Storfamilien levde side om side i et lite nabolag i Fyllingsdalen i Bergen.

Kontrasten fra en konfliktfylt og urolig hverdag med borgerkrig i Sri Lanka var stor.

– De er trygge her. Nå trenger jeg ikke lenger å bekymre meg for dem, tenkte Caroline.

Men i mai 2004 bestemmer Carolines foreldre seg for å dra fra barn og barnebarn i Norge, og flytte hjem igjen til Sri Lanka.

– Mamma ønsket å gi noe tilbake til lokalsamfunnet ved å undervise foreldreløse barn på et barnehjem drevet av Tamiltigrene.

Det var første året de ikke feiret jul sammen hjemme hos mamma og pappa.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Bølger på opptil 10 meter skyller innover land og tar med seg Carolines foreldre, og resten av den lille landsbyen.

Caroline sitter i kirken i Bergen da pastoren gir henne beskjeden om at moren og faren er savnet. Aldri har hun følt seg lenger hjemmefra.

– Jeg og søstrene mine samlet oss foran TV-en i leiligheten til mamma og pappa. Det var første gang vi hørte ordet «tsunami».

Etter 36 timer i uvisshet ringer det. Beskjeden er dramatisk:

– Faren din klarte å klamre seg til en gren. Men vi vet ikke hvor moren din er.

Bildet av moren offentliggjøres på norsk TV, hvor det blir bekreftet at Philominammah George var den første norsk-tamilske kvinnelige statsborgeren som hadde mistet livet i kjempebølgen, minnes Caroline.

I dag – selv 20 år senere – vekker en av de verste katastrofene i moderne tid sterke følelser for Caroline og familien.

– Det er fremdeles et stort mareritt. Verden raste sammen den dagen.

Likevel har de bestemt seg.

I år reiser de tilbake til vannkanten der alt gikk galt. For å hedre og minnes mamma.

– Jeg glemmer aldri da vi ankom Sri Lanka like etter katastrofen. Synet av pappa, sittende alene ved siden av mammas kiste. Vi satt oss alle ned sammen med ham.

Landsbyen der Caroline, broren og hennes fire søstre vokste opp var ikke til å kjenne igjen. Synet og historiene om tap av barn, søstre og foreldre som møtte dem på sykehuset har brent seg fast, forteller Caroline.

– Etter begravelsen til mamma fikk vi vite at vi hadde mistet mellom 25 og 30 av våre slektninger, venner og bekjente.

Nå er de ankommet gravsteinen. Barn og barnebarn tenner lys, legger ned blomster og ber en stille bønn. Like ved har også familien bygget en kirke i morens navn.

– Hun var selve limet i familien vår. Lyset selv.

I går, 25. desember, kjørte de samlet fra landsbyen der familien vokste opp, til stedet der mamma og pappa bodde da hun mistet livet.

– Vi gråter og minnes, men vi må alltid også tenke at hun rakk å innfri sitt ønske om å komme tilbake for å hjelpe barn i hjemlandet.

26. desember, selve dødsdagen, er hele landsbyen der Caroline og familien vokste opp, samlet i kirken.

Caroline har selv et helt spesielt minne hun vil dele med alle. Et hun har holdt hemmelig i lang, lang tid:

– Det finnes et opptak med bilder av mamma tatt to dager før hun døde. Hun lager mat, ler, prater og koser seg. Kun jeg og broren min har sett den. Jeg skal vise den til alle nå.

Caroline trekker pusten.

– Mamma føles nærmere her.