4 months ago
29
Vigdis Hjorth og datteren Line Hjorth fikk brystkreft samtidig og kommer nå med boken «Kul i brystet - året vi ble syke». Bildene er fra 2022. Foto: Gøran Bohlin / VGMor og datter Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth skriver med radikal åpenhet om kreftens konsekvenser.
Fredag 17. januar kl. 08:40Ifølge Kreftforeningen vil rundt en av ti kvinner i Norge utvikle brystkreft i løpet av livet. Det samme gjelder for et lite antall menn.
Bystkreft er både allment og livsfarlig, men selv om behandlingen organiseres i noe så universeltlydende som «pakkerforløp», så er hver eneste erfaring med krefttypen særs individuell.
Forfatter Line Norman Hjorth ble diagnostisert med brystkreft i 2023. Et drøyt halvår senere skjedde det samme med hennes mor, forfatter Vigdis Hjorth.
Les: Først fikk datteren kreft, så ble Vigdis Hjorth selv rammet
I «Kul i brystet» skriver de to om kreftforløpet ut ifra hvert sitt perspektiv.
BOKANMELDELSE
«Kul i brystet - året vi ble syke»
Forfattere: Line Norman Hjorth og Vigdis Hjorth
Sjanger: Biografi
Forlag: Cappelen Damm
Pris: 399
Sidetall: 395
Mor og datter er på svært forskjellige steder i livet når kreften rammer dem.
Da Line først finner en svulst er hun er 39 år gammel, har to barn og lever som forfatter og freelancer i København.
Det er sprøtt å ta inn over seg fort det kan snu - fra å en dag være tilsynelatende helt frisk, for så på et blunk å bli definert som veldig syk. Line må operere vekk brystene og behandles med cellegift.
Foto: Gøran Bohlin / VGBoken er på sitt beste når hun skildrer hvordan det ikke nødvendigvis er kreften i seg selv som gir den største smerten og fysiske belastningen, men merkelig nok behandlingen.
Etter cellegift ser man fysisk annerledes ut og skammer seg kanskje over det, man er utmattet og redd. Og man må etterbehandles med medisiner som ikke akkurat kan regnes som helsekost:
«På taximofen har man også økt risiko for kreft i livmoren da østrogennivået heves akkurat der.
Det paradoksale i hvordan behandlingen av det ene medfører fare for det andre.»
Boken er delt inn i seks bolker, der mor og datter skriver hver for seg.
Vigdis’ perspektiv er først det av en pårørende - en bekymret mor og bestemor. Så viser det seg at Lines krefttype stammer fra et arvelig gen, som alle kvinner i nær familie burde sjekke seg for.
Og med ett har plutselig Vigdis fått påvist brystkreft, hun og.
Selv om temaet er gravalvorlig er særlig Vigdis’ partier fylt med mye humor og. Det at de begge får nye pupper på statens regning skrives det både mye og gøy om.
Foto: Gøran Bohlin / VGDet blir dog noe langdrygt når mor og datter jevnt og trutt beskriver mange av de samme episodene, selv om de belyses i fra to forskjellige perspektiv.
Det retrospektive formatet varierer ifra få setninger til lengre kapitler. Noen sekvenser oppleves som i overkant innfallsbasert og overflødige. Boka handler om litt av alt - om kreft, om pårørenderollen, om intimitet, om relasjonen mellom mor og datter, om rus og om betydningen av gode venner, for å nevne noe.
Men først og fremst står den igjen som et glødende kjærlighetsbrev til både den norske og danske velferdssaten.
Den er også et kampskrift for åpenhet, som Vigdis poengterer når hun beskriver hvordan en av medisinene hennes gjør det vanskelig å holde seg:
«Det er slike radikalt private fakta som burde gjøres komplett offentlige. Det er herved gjort.»
Nærmest alle vil komme i kontakt med kreft i løpet av livet, enten som syk eller som pårørende. Sjansen er stor for at både kropp og hode vil reagere annerledes enn man så for seg når det skjer.
Da vil radikalt åpne skildringer som dette kunne være livsviktig lesing.
English (US)