5 hours ago
2
«Det eneste jeg ønsker er at alle skal få lov til å være seg selv. Den kampen skal jeg kjempe så lenge jeg lever».
Det sier Ap-politiker Rashid Nawaz. Han er bydelsutvalgets leder på Stovner i Oslo.
Han og hans familie er blitt utstøtt, latterliggjort og hetset av det pakistanske miljøet i bydelen sin.
For at han har heist bydelens offisielle prideflagg.
Kampen mot homohatet er langt fra over.
I dag er det tre år siden terrorangrepet mot skeive utenfor London pub i Oslo sentrum.
To personer ble drept og 21 såret i masseskytingen. Under rettssaken var det til sammen 312 fornærmede.
Men det finnes flere ofre.
Alle landets skeive ble rammet. Både av hatet og av den påfølgende frykten.
En frykt som lever, også tre år etter.
En Amnesty-undersøkelse fra 2023 viste en eksplosiv økning i omfanget av netthets mot LHBTQ+ personer på sosiale medier.
Det ble også påpekt at Pride ble fremstilt som farlig.
Foto: Terje Pedersen / NTBEn skulle tro at et terrorangrep mot en av landets mest sårbare minoriteter skulle føre til det motsatte.
Slik er det ikke.
Fire av ti skeive unngår nå arrangementer og tilstelninger for skeive fordi de føler seg utrygge.
En av ti LHBTQ-personer er blitt utsatt for trusler, mens over én av fem er blitt utsatt for hatytringer.
Hatet finnes. Overalt.
Hos folk med alle typer bakgrunn og kulturer – men av ulikt omfang.
I enkelte innvandrermiljøer, og særlig blant norskfødte barn av innvandrere er homofiendtligheten mer utbredt.
Særlig alvorlig er den i områder og på skoler i hovedstaden hvor mange har minoritetsbakgrunn.
På enkelte skoler har terroristen Matapour blitt heiet på av enkelte elever, særlig gutter. Mens andre elever har revet ned Pride-flagg.
«Jeg kan tolerere homofile, men jeg kan ikke respektere, eller akseptere dem», har ungdommer med innvandrerbakgrunn sagt til meg.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTBDe blir ikke nødvendigvis irettesatt av voksne i egne miljøer.
Og det hjelper ikke at lokalpolitikere vil forby pride-flagg.
Et eksempel er nettopp Stovner bydel, som er en av byens mest innvandrertette bydeler. Her forsøkte bydelspolitikere i Rødt og Frp å forby å heise pride-flagget i fjor.
De det gjaldt i Rødt har pakistansk bakgrunn og begge meldte seg ut av Rødt og inn i mikropartiet Sentrum.
Men det finnes håp.
Som Rashid Nawaz, også han med pakistansk bakgrunn. Han er altså Ap-mann og leder for bydelsutvalget på Stovner. Han heiste pride-flagget i fjor, og han heiste det i år.
Men ikke uten kostnad.
I et forsøk på å beskytte seg selv og sin familie holder han lav profil i sosiale medier. Han har begrenset sitt liv.
HEISER FLAGGET: I forrige uke heiste Rashid Nawaz det offisielle pride-flagget i bydel Stovner. Ved sin side hadde han byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) og tidligere Ap-politiker Hadia Tajik. Foto: Rashid NawazMen i alt det mørke er han et lyspunkt.
Det samme er min venn og tidligere mangeårig NRK-journalist Noman Mubashir.
Han er en av de første med pakistansk og muslimsk bakgrunn som sto frem som homofil i Norge i 2016.
Heller ikke det uten stor personlig kostnad.
Men han har stått i det. Ofte alene i et miljø preget av sterk skepsis mot homofili.
I 2024 klarte han noe få har klart.
KJEMPET ALENE: Det finnes nå flere organisasjoner for skeive muslimer og innvandrere. Men i mange år har NRK-profil Noman Mubashir stått på barrikadene mer eller mindre alene. Foto: Lise Åserud / NTBHan nådde inn til mange av de som ikke har forstått ham. Ikke har akseptert eller respektert hans legning. Med sin dokumentarserie «Lett å hate».
Sårbar, rå og gjennomsiktig fortalte han om sin personlige reise.
I det episodene rullet over skjermen ringte min mor, grøtete i stemmen. Dette fortjener han ikke. Slik skal han ikke ha det, sa hun.
Hun var ikke alene om det.
På Noman Mubashir sin mobil raste det inn meldinger fra personer hvis muslimske, eller pakistanske foreldre hadde sett «Lett å hate»:
«Jeg kunne ikke tro at faren min sa at det ikke er opp til oss å kontrollere følelsene og at du er uskyldig», skrev en.
En annen mor med en tenåringssønn som begynner å bli svært religiøs skrev:
«(...) Og når du ble lei deg og gråt da ble min sønn kjempe lei seg. Han gikk fra og sa mamma jeg får vondt av ham».
En annen skrev: «Du er god muslim i mine øyne».
En pakistansk eldre kvinne skrev til sin datter:
«Jeg gråt så mye. Hvem er vi som skal kritisere andre».
Hvorpå datteren skriver at hun fikk sjokk over morens reaksjon. «Hva skjedde med morra mi»?
Og slik ser det ut. Håpet.
Ett menneske kan utgjøre forskjell.
Men en Rashid Nawaz, eller en Noman Mubashir kan ikke gjøre jobben alene.
De trenger avlastning, de trenger støtte, de trenger oss.
Særlig oss som tilhører innvandrermiljøer og kristenkonservative miljøer. Og andre miljøer hvor homofiendtlighet dekkes bak Pride-skepsis.
Når vi vet at homofiendtlighet i ytterste konsekvens kan føre til et terrorangrep i hjertet av vår hovedstad.
Det er vår forbanna plikt å reagere mot direkte og indirekte homofiendtlighet.
Det er vår plikt å lære opp våre unger.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)