Pesten herjer på museet i Oslo: 100 år gamle steinprøver er plutselig blitt til støv

2 weeks ago 11

I mineralsamlingen ved Naturhistorisk museum i Oslo finnes det 44.000 prøver av stein. Her ligger biter av malm fra 1700-tallet, merket med fordums alkymistiske symboler, som var forløperen til dagens kjemi. Glitrende krystaller fra jordas indre.

Type-prøver. Altså den opprinnelige steinen som definerer en ny type mineral eller bergart. Den første beskrevne prøven, som alle andre mulige matcher må sammenlignes med.

Man skulle tro at slike samlinger varer evig. De er tross alt lagd av stein.

Men i det siste har det skjedd noe i samlingene ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Når professor Henrik Friis åpner en skuff, vet han ikke om alle prøvene på innsida er slik de var sist han så dem.

En hånd holder opp en bit av en merkelapp som ser ut som om den er brent. I bakgrunnen ligger resten av merkelappen i en eske. Den har store, forkullede flekker.

Svovelsyre har dryppet ut av mineralprøven som lå i denne esken.

Syren har forvandlet merkelappen i esken til kull.

En stor og en mindre stein ligger inni en gjennomsiktig plastboks med lokk. I bunnen av boksen flyter en væske.

Kjemiske reaksjoner i pyritten i denne mineralprøven gjør at steinen avgir svovelsyre, som nå skvalper i bunnen av boksen.

En mann står mellom to høye, lange reoler med treskuffer. Han har dradd ut en av skuffene, som inneholder mange prøver av stein.

– Jeg trekker en skuff ut, og så ser jeg, oi, at der er det en prøve som er gått i stykker, sier Henrik Friis.

(Foto: Ingrid Spilde)

Kanskje har prøven bare fått sprekker. Eller en matt hinne over krystaller som før var blanke.

Men noen ganger har prosessen kommet så langt at den opprinnelige steinen er gått fullstendig i oppløsning.

Hva i all verden er det som foregår?

Pyrittpest

– Det kalles pyrittpest, sier Friis, som er ansvarlig for mineralsamlingen ved Naturhistorisk museum.

Pyritt er et veldig vanlig mineral som opptrer både for seg selv og blandet sammen med mange andre typer stein. Pyritt er også kjent under navnet narregull eller svovelkis.

Mineralet er lagd av jernsulfid – molekyler med ett jernatom og to svovelatomer – som samler seg i flotte, gullskimrende krystaller.

Men når dette stoffet blir utsatt for høy fuktighet og oksygen, kan det begynne å skje kjemiske reaksjoner. Det dannes sulfat, eller til og med svovelsyre.

Begge deler er dårlig nytt for steinprøvene.

En hånd holder en stein med glitrende krystaller i gullfarge og brunt.

Sprenges fra innsiden

Sulfatmolekylene er større enn pyrittmolekylene. Når forvandlingen skjer, begynner sulfatet å sprenge i steinen. Det dannes sprekker, hvor enda mer fuktighet og oksygen kan trenge inn.

– Og så har du en prosess som er nesten umulig å stoppe, sier Friis.

Mineralet sprenges rett og slett i stykker innenfra.

I noen prøver dannes det også svovelsyre. Av og til en hel masse. Friis viser fram en steinprøve i en forseglet plastbeholder, der svovelsyren skvalper i bunnen.

Når steinene derimot ligger i åpne esker, kan svovelsyren fordampe og skade både nærliggende steinprøver og esker og merkelapper. Etikettene forvandles til kull.

– Svovelsyren trekker vannmolekyler ut av papiret, og det blir bare karbon tilbake, sier Friis.

– Dermed ødelegges ikke bare steinen, men også den kulturhistoriske dokumentasjonen ved prøven.

Ødelegger fossiler

Disse kjemiske prosessene rammer først og fremst pyrittprøver. Men pyritt er altså svært vanlig og er ofte blandet sammen med andre mineraler. Det betyr at pyrittpesten kan slå til i skuffer over hele mineralsamlingen.

Og i fossilsamlingene.

Tre rufsete, avlange biter med stein ligger i en brun eske. Steinene har fått et hvitt belegg som nesten ligner mugg. Sand fra steinene har smuldret ned i bunnen av esken.

Mange fossiler ligger i stein som inneholder pyritt. Mineralet kan også ha trengt inn i hulrommene i knoklene. Når pyrittpest rammer, kan de gamle fossilene sprenges i stykker innenfra.

I 1996 ramlet for eksempel en stor del av hoften til den berømte triceratopsen Hatcher i bakken, rett foran tilskuerne i Smithsonian's National Museum of Natural History i Washington DC. Det viste seg at fossilet hadde fått pyrittpest, etter å ha vært på utstilling siden 1905.

Jørn Hurums fiskeøgler ved Naturhistorisk museum er også berørt av pesten.

– Absolutt, mange av skjelettene er angrepet. Dette er et problem på alle museer, sier Hurum til forskning.no.

Dødskabinett

Når Friis oppdager en syk stein i magasinet, tar han den ut. Han har samlet et par hundre prøver som er i ferd med å gå i stykker. De verste tilfellene har fått plass i et eget skap – dødskabinettet. Her ligger esker fulle av grus og støv.

Det merkelige er at pesten ikke alltid har vært et problem i mineralsamlingen ved Naturhistorisk museum.

En ren tilfeldighet gjør at Friis har temmelig god peiling på når nedbrytningen i steinprøvene startet.

En mann drar ut en lav skuffe i et metallskap. I skuffen ligger mange oppsmuldrede steinprøver.

Var hele i 2012

Vanligvis er mineralprøver ved museer merket på en spesiell måte. De har en etikett på esken og et nummer festet til selve steinen. Men tidligere manglet prøvene ved Naturhistorisk museum nummer på mineralene.

Da Friis ble ansatt i 2012, startet han et prosjekt for å sette på slike merkelapper.

Dermed vet vi nøyaktig datoene da prøvene sist ble sett uten pyrittpest.

– Den som merket prøven, ville jo ikke ha satt merkelapp på en haug med grus, sier Friis.

Slik ser han at det har skjedd betydelige forandringer i mineralprøvene bare i løpet av noen få år. Og dette sammenfaller med en stor hendelse i samlingene:

De ble flyttet fra de gamle lokalene på Tøyen til nye bygninger på Økern.

Plutselig forandring

I forbindelse med oppussing av Geologisk museum, flyttet både forskere og mineralsamlingen til nye, leide lokaler.

Treskuffene med steinprøver fra Tøyen ble satt inn i hyller i digre stålreoler på Økern.

Friis mener at noe skjedde etter dette byttet.

– Vi har prøver som har hatt det fint i hundre år i det gamle museet. Og så går det noen få år, og så er de ødelagt. Det er frustrerende, sier professoren, som selv ble overrasket over hvor fort prosessen hadde gått.

En mann står ved siden av et bord der det er samlet mange esker med ødelagte mineralprøver.

Vet ikke hvor mye som er ødelagt

Av de 44.000 mineralprøvene i magasinet, utgjør ikke noen hundre ødelagte steiner en stor andel.

Men Friis frykter likevel at viktige prøver kan gå tapt, for eksempel noen av typeprøvene.

En annen sak er at museet ikke vet hvor mange prøver som kan være ødelagt. Mange av de utallige skuffene i magasinet har ikke vært åpnet på mange år.

– Men det jeg vet, er at hver eneste gang jeg finner en ødelagt prøve, så tar jeg den til side. Og jeg kan se at dette virkelig har akselerert de siste årene, sier Friis.

Han tror problemet kan vise seg å være enda mer omfattende enn fryktet.

– Pyritt er det mineralet hvor omvandlingene ses tydeligst, men flere andre mineraler er også blitt ødelagt de siste årene. Selv om prosessene ikke er helt like pyrittpesten, er resultatet det samme.

Foto øverst i artikkelen: Ingrid Spilde.