Pellegrino advarer om norsk dominans: – Langrenn må ta et valg

Federico Pellegrino mener langrennssporten står ved et veiskille. Harald Østberg Amundsen og Einar Hedegart svarer brutalt.

Federico Pellegrino ved siden av Johannes Høsflot Klæbo i Falun tidligere denne sesongen. Foto: JESPER ZERMAN / Bildbyrån

• Herman Folvik

Einar Hedegart spurtslo Harald Østberg Amundsen på Kollen-femmila. Det var åtte nordmenn først i mål.

Før løpet belyste VG hvordan Norge stadig tar flere og flere pallplasser i langrenn. Færre og færre utlendinger når opp i toppen. Selvsagt påvirket av utestengelsen av Russland.

– Langrenn må ta et valg om de ønsker å nå folk utover det skandinaviske publikummet, sier Federico Pellegrino.

Den italienske veteranen, som ble verdensmester på sprint i 2017, legger nå opp. Det samme gjør Jessie Diggins (USA) og Nadine Fähndrich (Sveits) som har vært kjærkomne konkurrenter til den norsk-svenske dominansen på kvinnesiden.

Pellegrino har flere tanker om hvordan man kan få langrenn mer interessant utenfor Norge og Sverige. Blant annet å innføre begrensede kvoter på hvor mange løpere en nasjon kan ha i verdenscupen. Norge har på det meste hatt ti-tolv herrer på start i verdenscupen. I mesterskap er det fire.

– Kanskje er det smart å ikke alltid ha alle de aller beste utøverne som konkurrerer, men å ha et begrenset antall fra hver nasjon, som det er til OL og VM. Da er publikumsinteressen også utenfor Skandinavia veldig stor. Det er valg som må tas, sier Pellegrino.

– Jeg har klart å være god, selv med mange nordmenn og svensker som konkurrerer. Så det er mulig, men om du spør meg hvordan man skal øke publikum i Europa, så må man ofre noe.

– Tror du noe vil endre seg?

– Nei, slik jeg har sett de siste 15 årene, ønsker ikke sporten å gjøre noe, for folk tror problemet bare handler om showet i selve løpet. Vi ønsker å tenke ut noe nytt hvert år, men det er ikke der problemet ligger.

Han peker også på at Norge og Sverige har mer ressurser på smøring og ski – som er avgjørende for å lykkes i langrenn.

– De siste ti årene har vi måtte konkurrere uten de samme fasilitetene. Etter min mening burde det vært innført noen regler. For øyeblikket virker det som at jo mer du kan investere på smøring, jo bedre resultater får du. Etter min mening er ikke det rettferdig, særlig hvis vi ønsker å nå folk utenfor Skandinavia.

– Mange andre idretter har regler på slik ting. Men slik er det ikke for øyeblikket i langrenn.

Harald Østberg Amundsen er ikke imponert over forslaget om å minske kvotene.

– Det er tullete. Vi blir skadeskutt av at Russland ikke er med, men å minske kvotene vil bare strupe sporten mer. Vi vil ha flere skiløpere som kan leve av sporten, sier Amundsen til VG.

– På det med smøring er jeg mer enig med Pellegrino. Skal vi gjøre sporten jevn, er det en god idé å utvide samarbeid om smøring på tvers av nasjoner. Da får vi støttet de mindre nasjonene økonomisk.

Han mener en «helt ekstremt» treningskultur i Norge er svaret på dominansen.

– Jeg er overrasket over at det ikke smitter mer over på flere nasjoner. For eksempel i Sverige. Damene deres er overlegne, mens herrene deres ... Jeg blir litt lei av at de ikke tar steget opp.

Einar Hedegart har satset mest skiskyting tidligere. Der er det flere nasjoner i toppen enn i langrenn.

– Dessverre er det ikke Norges feil. Det er en løsning: Utlendingene må trene bedre. Det er derfor det er flere nasjoner i skiskyting, utlendingene trener veldig bra. Det er bare å skylde på utlendingene i langrenn, sier Hedegart.

Han mener ikke forskjellen skyldes Norges forsprang på smøring.

– Det er mange land som har store budsjett og store smørebusser. Det er ikke noe å skylde på. At det er som det er i langrenn, skyldes bare på treningsarbeid. Utlendingene bør se på hva Norge gjør, sier Hedegart.