Påskeprestene får stadig flere besøkende: – Jeg tror vi trenger håp nå

Tastaturet knitrer. Når Per Erik Brodal ikke stirrer filosofisk opp i luften, danser fingrene over plastbokstavene.

Han jobber med å skrive prekenene han skal holde gjennom påskedagene. Og de skal gjerne være så samfunnsaktuelle som mulig.

– Jeg vil forsøke å si noe om at midt i det mørke og litt dystre som vi kan oppleve som et bakteppe nå, så er det et håp. Det er aldri håpløst. Litt sånn som det var da kvinnene kom til graven første påskedag òg. Alt virka helt håpløst, men det er der lyset bryter igjennom på en eller annen måte.

Kirken har nemlig en lang tradisjon for å markere katastrofer.

Når det skjer en naturkatastrofe eller noe forferdelig, enten lokalt eller regionalt, åpner kirken for lystenning, bønn, samtaler og noen ganger sørgegudstjeneste.

Når det skjer store ting i verden, blir det ofte tematisert i gudstjenestene. Og hver søndag ber kirken for fred.

– En del av Bibelen handler om svik, ondskap, død og liv. Det er jo midt inn i det som er verdenssituasjonen nå. Da er det veldig rart å ikke på en eller annen måte nevne det.

Men han nevnte ingen navn. Folk skal selv få tenke hvem som dukker opp i den indre TV-skjermen når han snakker om gode og dårlige ledere.

Stadig flere trekkes mot kirken

For hvert år siden pandemien har stadig flere kommet til kirka. Selv om det er tidlig å fastslå, tror ikke Emil Tan Engeset at dette året blir noe unntak.

Han mener folk søker mot linjer, tradisjoner og det som holder oss sammen i den verden vi lever i akkurat nå.

– Jeg tror mange i verden mangler fotfeste om dagen. De er redde for krig, og er urolige for hva verdens ledere kan finne på. Da blir det kanskje ekstra meningsfylt å komme i kirka. Der kan de tenne lys, be for fred, eller bare sitte helt stille. Og så kan de være en del av et stort fellesskap som strekker seg over generasjoner, sier Engeset.

De tre siste årene har Den norske kirke opplevd en gradvis økning av besøkende i påsken.

I tillegg til flere besøkende opplyser Den norske kirke at flere prester landet rundt melder om stadig flere unge som trekkes til kirken.

– Alle som har vokst opp fra 90-tallet, har nok vokst opp med en tro på at freden er kommet en gang for alle. At de kan bygge livet på at noe grusomt ikke kommer til å skje.

Slik er det ikke lenger, mener Engeset.

– Det har kommet en uro hos unge folk. Så det å komme inn i en kirke, tenne lys, sette seg ned, kanskje snakke med en prest om de bekymringene man har. Det er betydningsfullt, det hjelper.

Håp, tro, glitter og glam

I Bragernes kirke i Drammen låser sokneprest Per Erik Brodal opp bakdøra til den 155 år gamle kirken. På veien inn viser han frem den gullfargede messehagelen som han skal bære utenpå prestekjolen første påskedag.

– Da må vi ta på det fineste vi har. Den glitrer og det er mye glam, ler Brodal og viser den stolt frem.

Når han skal holde preken, bruker han riktignok ikke prekestolen.

– Jeg står her nede, for det er litt mer nedpå gulvet. Litt nærmere folk. Der oppe blir det veldig ovenfra og ned. Det liker jeg ikke.

Med økt oppslutning på gudstjenestene de siste årene, håper han i hvert fall på et par hundre besøkende første påskedag. Og hvert år kommer det mennesker som ikke er de vanlige kirkegjengerne. Da gjelder det å treffe med de ordene han har valgt.

– Det er et privilegium, men det er også et ansvar. Du skal tenke godt igjennom hva du formidler.

Og for ham blir ordet håp det viktigste han formidler denne påsken.

– Det er håpet om at verden kan bli et bedre sted, som driver det framover òg. Som gjør at vi kan bety en forandring. Hvis vi ikke tror på det, så blir ikke verden noe bedre sted. Det er jeg i hvert fall helt sikker på.