Påskeaften – natten der mørket tapte

I J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre» finnes det en scene som alltid har fascinert meg.

Aragorn, den rettmessige kongen, står foran en fjellport. Bak den er De dødes stier – et skyggerike av sjeler lenket av en eldgammel ed.

De svever hvileløst mellom liv og død, bundet av en forbannelse ingen kan bryte. Men Aragorn går inn i mørket.

Ikke som en vanlig mann, men som en konge med makt til å kalle de døde til liv.

Først er alt stille, som om sjelene ikke våger å tro det. Så begynner de å røre på seg, kalt tilbake av kongens ord.

Katolikken Tolkien lot sin tro prege fortellingene han skapte. Gjennom mytologiske forestillinger utforsket han kjærlighet, offer og gjenopprettelse.

Parallellen til påskens drama er slående: Som Aragorn trer Kristus inn i mørkets rike som en konge med makt til å kalle de døde til liv.

Mange tenker på påskebudskapet som en lineær fortelling: Jesus dør og Jesus står opp.

Men de første kristne så det annerledes. Mellom korshendelsen og oppstandelsen lå en dramatisk kamp.

Kristus gikk inn i dødens mørke med makt til å forandre selve døden.

Han trådte inn i det riket ingen kunne vende tilbake fra, ikke for å bli der, men for å sprenge dets porter og føre de døde ut i lyset.

Hans gjerning omfatter ikke bare de som var der da, men mennesker til alle tider – i fortid, nåtid og fremtid.

Foto: Tegning: Roar Hagen / VG

Den apostoliske trosbekjennelsen som de fleste kirkesamfunn deler slår fast at Jesus «fór ned til dødsriket.»

Dette er ikke en bisetning i troen, men et sentralt punkt i påskens mysterium.

Det er i dødsriket dødens lenker sprenges. Kristus stiger ned til dem som lengter etter forløsning, og bringer dem ut.

I ikonkunsten ser vi Kristus stå triumferende over knuste lenker og sprengte gravsteiner, mens døden selv ligger maktesløs under hans føtter.

Han tramper på dødens porter, griper Adam og Eva i hendene og trekker dem opp – og med dem hele menneskeheten.

I katolsk tradisjon er altså dette punktet i trosbekjennelsen mer enn bare en parentes.

Men hva betyr dette?

Teologen Hans Urs von Balthasar utdyper denne tenkningen og hevder at Kristus ikke bare gikk inn i døden som en triumferende konge, men virkelig delte de dødes skjebne.

Balthasar kaller derfor påskeaften «Guds mørke lørdag».

Et øyeblikk av total forlatthet, der Kristus fullt ut tar del i menneskets ytterste ensomhet.

Ifølge Balthasar gikk ikke Kristus inn i dødsriket som en fange, men som en som frivillig bar hele verdens skyld og tok på seg den ytterste adskillelsen fra Gud.

Han gikk inn i den dypeste ensomhet, ikke fordi han måtte, men fordi han valgte å dele menneskets skjebne fullt og helt.

For Balthasar er dette selve kjernen i frelsen: Gud forlater ikke mennesket i mørket.

Figuren Aragorn (i Viggo Mortensens skikkelse) «går inn i mørket. Ikke som en vanlig mann, men som en konge med makt til å kalle de døde til liv», skriver Kim Larsen. Foto: New Line Cinema

Dette er et mysterium vi aldri fullt ut kan forstå – at den guddommelige kjærligheten går så langt som til å tre inn i dødens stillhet og isolasjon.

Men nettopp der, i det mest mørke mørket, skjer et vendepunkt. Kristus beseirer døden, ikke gjennom makt, men gjennom kjærlighet for hele menneskeheten.

Ved å tre inn i dødens mørke og bære dets byrde, åpner han en vei ut – ikke bare for seg selv, men for alle mennesker til alle tider.

Eller som salmedikteren Grundtvig sier det så treffende: «Helvede greder, himlen seg gleder …»

Derfor er ikke langfredag, påskeaften og påskemorgen tre separate hendelser, men én sammenhengende bevegelse. Kristus dør og går inn i dødens mørke for å knuse det innenfra.

Påskeaften er derfor ikke bare en stille ventetid – det er drama, natten der kampen mot døden utkjempes.

Og påskemorgen er ikke bare en ny begynnelse, men selve utbruddet av den seieren som allerede er vunnet i dypet av natten.

Vi ser noe av dette mønsteret i de største fortellingene. Når alt håp er ute, trer den sanne helten frem og gjør det ingen andre kan.

Som i «Ringenes Herre», når Aragorn stiger inn i skyggenes rike. Han har myndighet til å bryte den eldgamle forbannelsen.

Men her ligger også en avgjørende forskjell: Der Aragorn bryter en forbannelse og kaller de døde til en siste strid, går Kristus enda lenger.

Han bryter ikke bare dødens makt – han gjør den til intet.

Jesu seier er ikke en midlertidig seier, men en endelig frigjøring av menneskeheten.

Han leder ikke de døde tilbake til et kortvarig liv, men til et nytt og evig liv, hvor dødens grep er knust for alltid.

Påskenatten er derfor kirkens høydepunkt, natten der kampen kjempes og samtidig allerede er vunnet – en virkelighet som griper inn i all tid.

Ifølge kirken er påskens hendelser noe som angår oss alle, uansett hvor i historien vi befinner oss.

For i kampen på korset uttalte Kristus det ordet ingen dødsskygge kunne tåle: «Det er fullbrakt!» - og døden mistet sitt grep for alltid.

Den kristne tanken synes derfor å være like radikal som den kanskje er glemt: Døden kan ikke brytes innenfra, men må sprenges av en som kommer utenfra.

God påske!