Parasittsoppen sprer seg i norske dammer

11 hours ago 3

Mon tro om det blir fangst av salamander her i år? – Fasiten viste to fine storsalamanderhunner (til høyre). (Foto: © Annette Taugbøl / NINA)

Amfibieparasitten Batrachochytrium dendrobatidis sprer seg til stadig nye lokaliteter sør for Oslo.

Det har vært en del snakk om at sykefraværet i Norge er høyere enn for andre land vi liker å sammenligne oss med. Når vi er syke kan vi hvile oss friske hjemme uten å miste økonomiske goder, i det som forhåpentligvis er et trygt hjem; med mat nok i kjøleskapet for dagene virus og bakterier herjer (om vi i det hele tatt orker å spise).

Mange husdyr følger vaksineprogrammer slik som oss for å unngå farlige sykdommer, og skulle Fido eller Gråpus allikevel føle seg pjuske seg kan de undersøkes av en dyrlege og få utskrevet både smertestillende og antibiotika som kan bakes inn i en godbit om de skulle trenge medisiner for å komme seg til hektene igjen.

Dyr i naturen kan også bli syke. Ville dyr kan selvsagt også få større eller mindre skader. Noen sykdommer og skader fører til svekkelse og død, enten raskt eller langsomt. Smittede dyr er ikke alltid lette å få øye på, da ville dyr ikke viser svakhet med mindre de de ikke lenger kan skjule belastningen.

Og det er ikke rart: Skulle et rovdyr få øye på deg er du dagens måltid. Noen sykdommer kan være dødelige for en art, mens nært beslektede arter til en viss grad kan leve med smitte. Amfibieparasitten Batrachochytrium dendrobatidis er en slik sykdom.

Bd er en sopp

Vi kaller den bare Bd, en forkortelse vi klarer å uttale. Bd er faktisk en sopp, en bitteliten sopp i rekken chytrider. Den lever på amfibier, i hudlag på kroppen der cellene har mer kitin, som rundt munnen og på føttene. Og den må ha vann for å spre seg, som svømmende små zoo-sporer.

Disse små cellene svømmer visstnok ikke særlig langt, bare et par centimeter, men det er tydeligvis nok til å både re-smitte individet det kom fra, og kanskje også nye individer som er i nærheten. Og amfibier er særlig nær hverandre i gyte-dammen, der de knuffer og holder territorier.

Denne fella hadde bare friske salamandere, blant annet en liten småsalamanderhunn med en tykk mage full av egg.

Parasitten Bd kommer opprinnelig fra Asia og har trolig spredd seg til samtlige kontinenter ved handel av amfibier. Siden amfibiene i Asia har vært utsatt for soppen i lang evolusjonær tid har artene der tilpasset seg sykdommen i større eller mindre grad, og dør dermed ikke i hopetall av smitte.

Amfibier i andre verdensdeler har derimot ikke vært eksponert for Bd og har derfor mindre naturlige forsvarsmekanismer mot soppen – mange individer i Australia og Sør-Amerika har dødd som følge av smitte, og Bd har trolig også vært hovedårsak til utryddelse av flere arter, bland annet en «skarpsnutet dagfrosk» fra Australia (Taudactylus acutirostris)

Wikipedia/ Jean-Marc Hero (CC BY-SA 2.5)

Er Bd skadelig for norske amfibier?

Bd ble påvist i Norge, sør for Oslo, i 2017, men den har sannsynligvis vært her en del lenger enn det. Utfordringen er å se om svekkelser hos infiserte individer gir seg utslag på bestandsnivå i form av økt dødelighet eller redusert rekruttering. Det er enn så lenge ikke funnet noen større svekkelser eller massedød av norske amfibiepopulasjoner hvor smitten er påvist.

Samtidig er det vanskelig å måle livshistorieforandringer til ville, små individer. Symptomene på smitte kan være vanskelig å få øye på, selv når man har en i hånden: lavere muskelkontroll, forandringer i osmosen til huden og generelle hudforandringer. Et annet symptom er redusert kroppsstørrelse i forhold til alder da Bd krever at verten bruker mer energi på å holde seg gående.

Jeg er kommet i den alderen at jeg må regne ut mine egne runder rundt solen (når ikke ungene er i nærheten og kan svare for meg), men hvordan regner man ut alderen på en salamander? En lang salamander er eldre enn en kort salamander, men akkurat hvor mye eldre? En storsalamander som nylig har slukt en småsalamander veier dessuten ganske mye mer enn en med slunken magesekk, selv om den kanskje har hatt tæring i lang tid før måltidet... Og, hva med frosk?

Man kan faktisk telle årringer i tærne, men da må de jo klippes av (men tenk det, årringer i tærne!). Det er imidlertid nødvendig å få data på aldersstruktur i bestanden og hvilke aldersgrupper som er infisert, og da må man på en eller annen måte ty til aldersbestemmelse.

Hvor gammel er jeg? Det er vanskelig å anslå alder til frosk uten å telle åringer fra tær.. Storsalamanderhannen til høyre har både mistet en tå og tilsynelatende blitt tygd på (!), men denne var også heldigvis (trolig) Bd-fri.

Spredning av Bd i Norge

Bd er stadig på farten og finnes nå i nesten alle dammene som ble undersøkt sommeren 2024 sør for Oslo. Siden Bd er så liten (mikroskopisk) og smittede individer ikke er så lett å avsløre bruker vi molekylære metoder, som forklart i tidligere innlegg her på bloggen.

Som alle andre sopper består Bd også av celler. Cellene har en kjerne med DNA, og som med alle andre organismer ligger hele oppskriften til soppen lagret som fire ulike baser langs en lang (lang!) snor oppdelt i kromosomer.

Noen basepar i oppskriften (genene) er unike for akkurat Bd, og ved å samle inn DNA-prøver fra vann, amfibiehud eller amfibiebad kan vi sjekke tilstedeværelsen av Bd med artsspesifikke markører som kopierer opp akkurat Bd og (i teorien) ingen andre arter.

Slik blir det «usynlige» synlig – ved å kopiere en DNA-bit mange tusen ganger kan vi se om prøven hadde Bd ved å for eksempel teste resultatet etter kopieringen i en agarosegel koblet på strøm. En positiv prøve blir da en lys stripe, mens negativ prøve ikke vil ha nok DNA for å avgi lys.

Dette er bilde av resultatet fra en gel – brønnene der DNAet blir innplassert er øverst i bildet og vandrer så nedover ved hjelp av tiltrekningen i strømmen. Stigen til venstre viser flere hvite streker nedover, der hver hvite strek består av DNA med kjente lengdeforhold slik at man kan se omtrentlig lengde på produktet man (eventuelt) amplifiserer som et kontrollpunkt. Ved siden av stigen er det en prøve som har amplifisert, fire negativer og to positive prøver ute til høyre.

Men hvordan sprer Bd seg mellom dammer?

Med hensyn til spredningen av Bd i Norge gjenstår det mange spørsmål. Eksakt hvordan den sprer seg fra dam til dam vet vi ikke, men for forvaltningen er det viktig å vite hvilken mekanisme det er snakk om slik at tiltak eventuelt kan settes i verk for å hindre spredning. Enkelte steder kan den selvsagt ha haiket med verten sin (et amfibie), men for andre gytedammer er avstanden mellom smittede dammer trolig for lang.

Kan Bd haike med vannfugler, og i så fall hvordan? Det er bevist at Bd kan overleve en stund i fjærdrakter, men vannfugler spiser jo blant annet også salamander, og kanskje kan Bd overlever en runde igjennom tarmsystemet til ei and?

Vi vet at biller kan overleve opptil seks timer i fordøyelsessystemet til frosk, men er det annerledes i tarmen til en varmblodig fugl? Potensialet er der kanskje, ettersom en salamander kan ha tusenvis av sopp-parasitter i ulike hudlag.

Som med mye annet gir mer informasjon flere spørsmål; lenge leve nysgjerrigheten og amfibiene –grunnforskning rundt biologien til Bd er viktig for at forvaltningen skal kunne komme i forkant av et potensielt stort problem, og for det enkelte salamanderindivid betyr det også en bedre livskvalitet.