Par i uvaner

Det utstedes ikke diplomatpass hvis du skal flytte sammen i godt voksen alder.

Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.

E-post

Foto: Lise Åserud / NTB

Torsdag 2. oktober kl. 18:13

Du er så vant til din egen hverdagslogikk. Alt det praktiske gjøres fullt og helt på din egen måte - og selvsagt er det akkurat slik ting skal utføres.

Men så! Plutselig flytter det inn én som har det på samme måte, bare med egne preferanser.

Og de er same same, but akk så different.

Alt kan være så perfekt det bare vil ellers. Kjemien, kjærligheten, alle gode ønsker for hverandre. Det betyr ikke at den praktiske testen blir enkel. Den hvor (u)vaner møter (u)vaner.

For hvordan er det egentlig riktig å gjøre alle de hverdagslige småtingene? De som strengt tatt ikke er så viktige, men likevel kan stjele aldri så mye energi i heimen.

Det er for eksempel mulig å legge prestisje i en diskusjon om «klistrelapper versus merkepenn» når klærne til barn og ungdommer skal navnes. Er det barnslig eller klokt å klistre videre i kragen etter at barnehagetiden er over?

Det er ganske stor forskjell på det praktiske om man møtes tidlig eller sent i livet. I en mer formativ alder kan man jo utvikle hverdagsrutinene sammen, når det å bo sammen er nybrottsarbeid for begge. Men har man fått nok år på seg til å sementere egne syn og særheter, er det ikke så lett å dra i sporvekselen.

Derfor kan den ene siden stå standhaftig på at det er klokt å tørketromle så mye av tøyet som mulig, for å unngå hauger som hoper seg opp og sette effektiviteten i høysetet. Den andre siden vil argumentere like intenst for at risikoen for å tromle i stykker tekstiler fordrer en mer forsiktig fremgangsmåte.

Frontene kan være like steile rundt oppvaskmaskinen. Dandere alt i strukturerte soner? Eller slenge inn kopper, glass og bestikk for å få det rent i en fei?

Hva med håndklærne i skapet? Er det best å rulle, brette, stappe eller tillate seg mer kunstnerisk frihet når de skal få plass i skapet?

Når alt er vasket og klart og det omsider tid for tv-kos, kan vanene rundt tv-serier bli et tema for ytterligere praktiske diskusjoner. Hvis det heteste på HBO Max slippes én gang i uken: Spare opp alt og «binge» under ett? Eller se hver episode så fort den er tilgjengelig?

Hvis du har hver dine barn, som har vokst opp med hvert sitt oppdragelsesregime, kan vanevariantene settes enda mer på prøve.

Skal de få bo på «hotell»? Skal det stilles krav til å bistå med rydding, vasking og andre gjøremål? Skal de få penger hvis de gjør noe? I tilfelle; hvor mye og hvor ofte?

Hva med ulike leggetider, mobilgrenser, og servicegrad rundt matsærheter og middagsønsker? Hvordan finner man felles grunn?

Og listen bare fortsetter.

Temperatur i rommet, hvilken vei dorullen skal settes på plass, gjøre selv eller hyre handyman, organisering av kjøleskapet, hvor ofte gulvene skal vaskes, trykketeknikker med tannkremtuber, hvordan osten blir skåret, tilstandskrav til kjøkkenbenken, slappe helger eller ut på tur, håndtering av restemat, fellesdyne eller separate sett, antall pyntegjenstander som får stå fremme. Og hva man sier om ungene maser om å få seg et dyr?

Selvsagt kan slikt sette husfreden i fare. Men trøsten for være at man kommer langt med humor, humør og en anelse selvironi.

For det finnes jo så innmari mange viktigere ting enn hvem som vinner vanekampen på en tirsdag.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.