På tilliten løs

1 hour ago 5

Kritikken av Norges humanitær-politiske kompleks kom ikke ut av det blå. Den ble formulert tidlig og gjentatt over tid. Det som i dag omtales som en tillitskrise, ble lenge avfeid som utslag av moralsk og/eller intellektuell tilkortkommenhet.

I Aftenposten 9. mars 2007, i artikkelen «Bistandslobbyen», skrev jeg at aktører fra stat, organisasjoner og forskning «blir en pressgruppe som blokkerer motforestillinger». Jeg advarte mot at karrieresirkulasjonen skaper «lammende enighet […], uavhengig av faktiske resultater».

Det var en beskrivelse av en struktur, ikke av enkeltfigurer. Denne strukturen var preget av hva vi statsvitere kaller «jerntriangler». Staten, forskningsinstituttene og NGOene knyttet seg sammen i gjensidig avhengighet. Kritikk ble ikke møtt med motargumenter, men med utstøting.

Jeg skrev også at systemet utviklet en særegen selvforståelse. Det oppstod en implisitt forestilling om at gode intensjoner fritok aktørene for reell evaluering.

I Aftenposten 2. mai 2007, i teksten om Terje Tvedts Fritt Ord-pris, bemerket jeg at kritiske innvendinger «rutinemessig kunne avfeies som umoral». Når moralisme råder, blir motforestillinger tolket som illojalitet. Slik blir debatt erstattet av omdømmeødeleggelse.

Jeg påpekte at denne mekanismen ikke er unik for Norge. I alle miljøer oppstår slikt når normativ politikk kobles tett til operatørenes identitet.

Jo sterkere det resulterende selvbildet er, desto vanskeligere blir selvkritikken.

I Bistandsaktuelt, 15. desember 2007 skrev jeg at norsk bistandspolitikk var preget av «gode intensjoner, dårlige resultater – og en masse penger». Norads «Resultatrapport» ble beskrevet som «tykk på adjektiver og tynn på tall».

Jeg skrev at «Resultatrapporten forsøker å være et politisk og et byråkratisk produkt samtidig, og mislykkes med begge deler». Det som fremstod som et forvaltningsproblem, var i realiteten et legitimitetsproblem. Kritikken ble avfeid.

Når målingene er uklare og evalueringen intern, blir troverdighet en funksjon av tillit. Tillit kan ikke tas for gitt, den må fortjenes. Dette handlet heller ikke bare om tall. Det handlet om fraværet av motforestillinger i systemet. En sektor som lever av offentlige midler, trenger motstemmer.

Da jeg i Nytt Norsk Tidsskrift (1/2–2010) stilte spørsmålet om vi var vitne til «sammenbruddet av en verdensorden», handlet det om maktforskyvninger mellom stater. I samme artikkel skrev jeg at «prestisje erstattet sikkerhet i utenrikspolitikkens høysete». Det var en advarsel mot å forveksle et oppblåst selvbilde med realitet.

Jeg beskrev også engasjementspolitikkens fremtidige fall: «Mens engasjementspolitikken har begunstiget operatørene, er relevansen for norske interesser usikker. Heller ikke resultatene ute i verden innbyr umiddelbart til fornyet tillit. Man kan kanskje snakke om engasjementsutmattelse. Hvis (og når) det blir åpenbart at prestisje ikke kan omsettes i nasjonal sikkerhet vil Norge måtte revurdere bruken av utenrikspolitiske ressurser. På en veldig stille, veldig norsk måte, vil engasjementspolitikkens svekkelse trolig bli traumatisk».

Og er ikke det hva vi nå er vitne til? Når ambisjonene øker raskere enn evnen til å levere resultater, oppstår kognitiv dissonans. Over tid svekker dette troverdigheten.

Senere, i Samtiden (4/2012) skrev jeg at norsk utenrikspolitikk var preget av «manglende samsvar mellom ambisjoner og ressurser». Jeg formulerte det slik: «Idealisme som realpolitisk nødvendighet er et regnestykke som ikke går opp.» Ambisjonsnivået var større enn bæreevnen.

I teksten, som het «Norges trilemma», advarte jeg mot å gjøre håp til doktrine. «Håp er en god trøst i fare, for de som har maktressurser til å understøtte det.» Småstater uten slike ressurser må føre politikk deretter.

Dette var ikke en avvisning av idealer. Det var en påminnelse om grenser. Uten realisme blir idealismen lett sirkelargumenterende.

I Dagens Næringsliv 19. januar 2021 skrev jeg at Rød-Larsen «fulgte reglene, i den grad de eksisterte».

Jeg pekte på at «det oppsiktsvekkende er at ingen i styre eller administrasjon synes å ha stilt spørsmål ved pengegavene», Problemet var ikke lovbrudd, men normtomhet. Jeg spurte:
«Hvordan kunne en dømt overgriper tas inn i det gode selskap gjennom å leke julenisse?»

Svaret lå i forestillingen om at penger kan skilles fra person. Det er en forestilling som gang på gang viser seg naiv.

Med henvisning til universitetet MITs granskningsrapport skrev jeg at begrunnelsen for å ta imot Epstein-penger var «samfunnsnytten som lå i at ‘feil’ penger ble brukt til gode formål».

Dette er målet-helliger-midlene-argumentasjon. Samfunnsnytten ble brukt som moralsk legitimering. Jeg formulerte det som en «DN-test». En donasjon måtte tåle å stå på førstesiden. Dermed ble etikken delegert til journalistikken. Som jo er vekslende i kvalitet.

Når mediene løftet sakene frem, forsøkte flere mottagere å «fordømme giveren, men beholde pengene». For lite, for sent mente mange. Skaden var allerede skjedd. Epstein var ingen humanitær aktør. Likevel opererte han i rommene som forvalter universelle normer.

Økonomisk kapital kjøpte adgang til moralsk tyngde. Dette er kjernen i tillitsproblemet.

Det humanitær-politiske komplekset bygger på forståelsen om at det forvalter verdier på fellesskapets vegne. Legitimitet var ikke tuftet på at midlene ledet til målet, men på moralisme.

Man har kunnet be om 1 prosent av BNP til bistand med henvisning til etisk forpliktelse. Men moral alene gir ikke fullmakt til å sløse skattepenger. Slikt forutsetter stringens og målbarhet. Når denne stringensen svikter, begynner råten. Dette har skjedd gjennom akkumulert mistillit.

Å se noe råtne, er sjelden tilskuersport. Den starter på innsiden, deretter i formen. Til slutt tyter den ut så alle kan se. Engasjementsutmattelsen jeg beskrev i 2010 kan i dag suppleres med tillitsutmatting. Normregimer uten tillit vil, med nødvendighet, være sårbare.

Opposisjonen trenger ikke å skape denne mistilliten. De trenger bare å påpeke den. Hykleri er et svært effektivt retorisk verktøy.

Jeg skrev at «det største problemet med norsk utenrikspolitikk anno 2012, er at det er for mye av den». Dette er fremdeles sant.

Norge engasjerer seg over alt, av alle mulige grunner. Politikken har vært for ambisiøs og for lite selvkritisk.

Epstein-saken er i så måte et forstørrelsesglass. Ikke fordi den avslører noe grunnleggende nytt, men fordi den synliggjør hva som har ligget der lenge.

Kollaps skjer innenfra, når råten har hulet ut. Og da vil vi som i årevis ble avfeid som kynikere, kunne nøye seg med å sitere det som alt har stått på trykk. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at kritikken fantes, men at den ble avvist helt til realitetene gjorde det umulig å ignorere den.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour

Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.

TEKNOLOGI. Eirin Larsen

Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.

TEKNOLOGI. Ishita Barua

KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.

UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide

Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

UTENRIKS. Espen Barth Eide

Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

ØKONOMI, POLITIKK OG KLIMA. Kari Elisabeth Kaski

Tidligere stortingsrepresentant og finanspolitisk talsperson for SV. Bakgrunn fra miljøbevegelsen, blant annet som nestleder i ZERO.

UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje

Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.

Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.

POLITIKK. Mathias Fischer

Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell

Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

EU OG EUROPA. George Riekeles

Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.