«På sitt beste er dette ren magi»

Jeg må innrømme at jeg har blandede følelser for samarbeid mellom «folke­kjære» artister og tunge institusjoner innenfor det klassiske musikk­livet.

Ikke at jeg har noe imot sånne ting. Opplegget er alltid proft og ryddig. Gleden er helt sikkert genuin og gjensidig.

Når jeg sjelden river av meg skjorta i begeistring, er det fordi sånt først og fremst er stas. Det er sjelden noen stor kunstnerisk risiko involvert.

Derfor går jeg med avmålt forventning inn i Grieg­hallen for å oppleve pop­dronningen Emilie Nicolas sammen med Det Norske Solistkor og årets festspill­musiker: dirigent Grete Pedersen.

Heldigvis feier Pedersen og hennes mannskap raskt all skepsis av banen. Allerede etter første bolk er det åpenbart at denne konserten er dristig og ambisiøs.

Så roter konserten seg litt vekk underveis, men jeg går likevel ut av Grieg­hallen oppløftet og begeistret.

Familiært samarbeid

I tilfelle noen skulle være i tvil: Det er to av Norges mest fremragende musikere innenfor sine felt som deler scene denne kvelden under Fest­spillene i Bergen.

Grete Pedersen har i løpet av sin tid som dirigent løftet Det Norske Solistkor opp til høyt internasjonalt nivå.

Emilie Nicolas Kongshavn har vært en av Norges mest hyllede og kritiker­roste pop­vokalister siden den dobbelt Spellemann-vinnende debuten «Like I'm a Warrior» (2014).

I samarbeid med et knippe av landets fremste musikere og produsenter har hun skapt noe av den mest innovative pop­musikken her på berget de senere år.

Min favoritt er andrealbumet «Tranquille Emile» (2018), som dyrker en slags Nordic Noir neo-soul med sinn­rike låter og briljant produksjon.

Og ikke minst Emilie Nicolas' sjel­fulle vokal, som står frem som en oase i en ørken av autotune (hilsen mann, 51).

Så skal det sies at binde­leddet mellom Pedersen og Kongshavn er tromme­slager Eivind Helgerød. Han er Grete Pedersens sønn, og musiker og produsent på Emilie Nicolas' to første album.

At disse tre trives godt sammen på scenen er åpenbart, men det oppleves aldri som klamt.

Ballade og dada

Noe av tanken bak konserten har åpenbart vært å sammenstille Emilie Nicolas’ låter med et vidt spekter av annen musikk på en måte som gjør at disse «flyter inn» i hverandre både tematisk og uttrykks­messig.

I en av bolkene glir dermed sangen «Élégie» av den franske proto-dadaisten Erik Satie (1866-1925) sømløst over i Emilie Nicolas’ ballade «Feel Fine», før det hele munner ut i kor­stykket «If ye love me» av den engelske 1500-talls­komponisten Thomas Tallis.

For å få dette til å henge i hop har Grete Pedersen engasjert komponist Eivind Buene til å arrangere Emilie Nicolas' låter for det utradisjonelle ensemblet på scenen: kor, strykekvintett (to fioliner, gambe, cello og kontrabass), samt trommer (Eivind Helgerød) og tangenter (David Wallumrød).

Mister fokus

Konserten er helt klart på sitt beste når den skaper uventede forbindelser og kontraster mellom Emilie Nicolas' låt­univers og musikk mer utenfor allfarvei.

Det strålende høyde­punktet er seksjonen hvor tre av hennes låter avveksles med en japansk fløyte­melodi fremført på gambe av Reiko Ichise og Ingvar Lidholms modernistiske korverk «De profundis».

Å få et så vidt spenn av musikalske uttrykk til å henge naturlig sammen er noe av en bragd.

Dette sier både noe om kvaliteten i låtene til Emilie Nicolas og Grete Pedersens musikalske vidsyn.

Resten av konserten fremstår derimot mer konvensjonell repertoar­messig.

Ikke et vondt ord om felespiller Gjermund Larsen og kveder Berit Opheim, som begge leverer fine bidrag.

Men opplevelsen er at konserten mister fokus og blir litt tammere musikalsk i andre halvdel, til tross for ur­oppførelsen av Emilie Nicolas' fine «Follow the Light», basert på et kor­verk av Ariel Ramirez.

Og Emilie Nicolas havner i for stor grad i skyggen av de andre på scenen.

Flyter fritt

Det har lenge slått meg at norsk musikk­liv fra utsiden ser langt mer «båsete» ut enn hva som faktisk er tilfelle.

Alle som har gløttet litt bak kulissene, vet at musikere flyter fritt mellom pop, jazz, klassisk, folk og samtid.

Når ting skal selges og markeds­føres, er det imidlertid de store og tydelige merke­varene som gjelder.

Derfor er det ikke lett å få med seg at folka som har laget lyd­sporet til TV-serien du binger, også har produsert pop­albumet du hører på T-banen.

I dette perspektivet burde det ikke være overraskende at Emilie Nicolas samarbeider med Det Norske Solistkor.

At kommersielt drevne musikalske båser skaper kunstige skiller, har både hun og årets festspill­musiker vist på en forbilledlig måte.