På jakt etter nåden på Det kongelige slott

7 hours ago 6

Oh Lord!

Aldri før har jeg ventet så hardt på våren. Nå som den er her, føles det som et mirakel, intet mindre.

Indre jubel var en passende sinnsstemning for å besøke Slottet, der det årlige Fosseforedraget finner sted. Amerikanske Marilynne Robinson snakket nemlig om det utrolige ved kosmos og mennesket.

Etter å ha stavret i høye hæler over den rosa slottsgrusen og forsert de høye dørstokkene inne på Slottet (nesten uten å snuble), fikk jeg oppleve den uventede gleden av en slags ministudiesirkel med kronprinsessen.

I dagens Bokbrev skal det handle om nådens rolle i menneskers liv, og jeg skal prøve å overbevise deg om at minstepensjon er velferdsstatens nådegave.

Finn fram lesebrillene!

Portrettfoto av Siss Vik og hennes signatur.

Du har sikkert fått det med deg allerede: Etter at Jon Fosse fikk Nobelprisen, innstiftet Regjeringen en ny tradisjon.

Hvert år inviterer de en utenlandsk intellektuell til å holde et nyskrevet foredrag som skal utvide horisonten vår. Samtidig deler de ut en fet pris til en oversetter som har utmerket seg over all forventning.

Denne tilstelningen er ment å finne sted i 50–100 år, etter at Jon Fosse selv og du og jeg er døde.

I fjor var første gang, og da var det en katolsk teolog-filosof som holdt foredraget sitt på fransk, med innslag av gresk og latin.

Jeg trodde kanskje det skulle bli litt enklere å henge med i år, siden foredragsholderen var en amerikaner som skriver romaner ved siden av sitt akademiske arbeid, og dessuten er Obamas favorittforfatter.

Tvert imot, vil jeg nesten si.

En kvinne med langt, grått hår mottar et diplom av en kvinne med kort hår (nasjonalbibliotekets sjef)

I likhet med Jon Fosse og fjorårets foredragsholder Jean-Luc Marion, er Marilynne Robinson en kristen tenker. Hun frykter at den moderne verden er i ferd med å bryte ned vår evne til å se mennesket som det sammensatte vesenet vi er.

Statistikk gjør mennesket til tall, vitenskap gjør følelser til kjemiske prosesser, reklame henvender seg til folk som forbrukere, og på sosiale medier presenterer folk seg som merkevarer.

Robinson mener at vi bør oppsøke Bibelen og andre kristne tekster for å finne et språk som kan romme menneskets storhet.

Selv oppsøker Robinson tekster fra de amerikanske puritanerne fra 1700-tallet og leser dem på nytt for å lete etter innsikter vi kan ha glemt.

Et uthevet sitat fra Fosseforedraget i hendene på en tilskuer. Det står "No er det som om jorda blir riven vekk under føtene mine."

Jeg visste at Robinson er lite fornøyd med hvordan kristendom misbrukes av mange grupper i dagens USA til å spre hat og splid. At løsningen skulle finnes hos de strenge puritanerne, som hater dans, kortspill og nakenhet, var derimot en overraskelse.

Disse Fosseforedragene er ikke akkurat sprudlende TED Talks. De forutsetter stor forhåndskunnskap, og selv akademikere kan synes det er tett materie. Jeg følte jeg bare hadde åpnet en dør på gløtt inn til forståelsen av Robinsons verdenssyn.

På minglinga etterpå oppsøkte jeg derfor eksperter på Marilynne Robinson. Jeg sto og skravlet med min kollega Anne Cathrine Straume, som har lest alle romanene hennes, og med forlegger Arne Christian Konradsen, som har utgitt essayene til Robinson på Verbum.

En gruppe mennesker samtaler i et innendørsarrangement. En mann i mørk dress snakker gestikulerende til en kvinne i hvit bluse og et fargerikt smykke. En kvinne med blondt hår og en mørk jakke sitter og lytter. Bak dem står flere personer og en stor grønn plante. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

Idet jeg hadde stappet en blini med røkelaks i kjeften, sto plutselig kronprinsessen der. Jeg ble redd for å puste fiskeånde på en kongelig, og måtte skyfle i meg crémantglasset for å rense ganen.

Heldigvis hadde Anne Cathrine mer åndsnærvær. Ikke bare kunne hun forklare oss handlingen i Robinsons romanserie Gilead-kvartetten, hun kunne sitere slutten på bok fire.

Gjett hva det siste ordet er? Nåden.

Det passet kjempefint med åpningstalen til kronprinsessen. Mette-Marit tok nemlig utgangspunkt i et vakkert dikt av Jon Fosse, som også slutter med ordet nåde. (Du kan lese hele diktet nederst i Bokbrevet.)

Nåde er selve fundamentet i kristendommen, men jeg har alltid syntes at det er vanskelig å begripe. Det ligner på tilgivelse, men er mye større.

Å oppleve nåde er å få en gave du ikke har gjort deg fortjent til, som du kanskje ikke har bedt om engang. Men hvem kan gi nåde? Bare Gud eller også mennesker?

Så la oss gjøre det Marilynne Robinson ber om, og se om dette ene begrepet fra Bibelen kan hjelpe oss å forstå verden litt annerledes.

Finnes det nåde i dagens romaner?

Hva skjer om vi leser bøker i lys av Bibelen? Dette var en av utfordringene for en panelsamtale på Nasjonalbiblioteket i forbindelse med Fosseforedraget.

Teolog Ragnar Misje Bergem minnet om at eldre litteratur er skrevet i en tid da kulturen var gjennomsyret av Bibelen og dens fortellinger. Når vi leser disse tekstene med et sekulært blikk, kan vi lett gå glipp av eller misforstå de gamle tekstene.

Men hva med samtidslitteraturen?

Merete Røsvik er litteraturkritiker og vokst opp i et konservativt kristent miljø på vestlandet, som hun siden har forlatt. Hun trakk fram Jon Fosses mursteinsroman «Septologien» som eksempel på en bok som kan forstås gjennom nådebegrepet.

Den handler om Asle, som er en vellykket billedkunstner som har funnet kjærligheten og blitt frelst.

Men det er en annen Asle med i boka. Han er også en talentfull kunstner, men er grepet av alkoholen og sitter for det meste snydens på en brun kro i Bergen.

Fosse er glad i dobbeltgjengermotiv, som de to Aslene. Jeg er ofte i tvil om hvordan det skal forstås. Røsvik leser verket som en refleksjon over hvordan livet kunne vært for Asle dersom han ikke hadde funnet nåden og blitt frelst.

Olaug Nilssen er selv et eksempel på at man kan bygge en hel roman rundt ei litta bibelsoge. «Yt etter evne, få etter behov» er skrevet som en protest mot fortellingen om da Jesus besøker søstrene Marta og Maria.

Olaug er også vokst opp i en kristen familie på vestlandet. Hun definerer seg ikke som kristen lenger, men akkurat nåde føler hun fortsatt at hun trenger, sa hun. Og den kan hun finne i litteratur:

– Når jeg leser bøker, synes jeg det kan være en kvalitet og en sterk litterær forløsning at karakterer viser hverandre nåde.

Hun trekker fram Carl Frode Tillers romanserie «Arbeidarhjerte», der vi møter en far og en sønn som er veldig ulike og står i konflikt. Når faren blir syk i bind nummer to, kommer de nærmere hverandre og klarer å være sammen i aksept.

– Jeg synes det nærmer seg en nådebeskrivelse.

(Jeg har ikke fått sjekka med Tiller om han er enig i den lesningen, men om du leser dette, Carl Frode, får du skrive en melding i kommentarfeltet, eller sende en e-post!)

Den bortkomne sønn

Marilynne Robinsons Gilead-kvartett tar opp flere religiøse spørsmål, og ble viet tid hos paneldeltagerne. Hvordan gi og motta nåde, står i kjernen av verket.

En serie bøker av Marilynne Robinson ligger i skogbunnen. Bøkene er stablet ved siden av hverandre, med grønn vegetasjon og hvite blomster rundt. Sollys skinner gjennom trærne og lyser opp scenen. (Bildebeskrivelsen er laget av en KI-tjeneste)

I første bok, «Gilead», møter vi den aldrende pastoren John Ames. Han skriver et brev til sin lille sønn, som han fikk sent i livet. Ames er hjertesyk og vil dø før sønnen er voksen.

Målet med brevet er å fortelle alt han skulle ønske han kunne dele med barnet sitt, og det er ikke rart det da blir en hel roman!

Denne pastoren har også en annen type sønn. Han er gudfar til sin beste venns sønn, Jack. (I dette miljøet er gudfar en langt sterkere relasjon enn en norsk fadder.) Jack reiser vekk og vier seg til et ukristelig liv, og pastoren tror han er fortapt.

Når Jack kommer tilbake etter 20 år, sliter den snille pastoren med vanskelige følelser.

Leonardo DiCaprio sammen med «The Wolf of Wall Street»-regissør Martin Scorsese.

Høres dette kjent ut? En av Bibelens mest kjente fortellinger er lignelsen om den bortkomne sønn. Det er åpenbart at Robinson er inspirert av denne.

En mann har to sønner. Den yngste ber om sin del av arven og drar sin kos. Den eldste blir boende og jobber på familiegården. Etter mange år kommer den bortkomne sønn hjem igjen, fattig og angrende etter å ha brukt opp pengene på drikk og damer.

Dette må feires. Faren slakter en gjøkalv, pynter sønnen i fine klær og steller til fest.

Den trofaste sønnen blir dritforbanna. Han har aldri fått så mye som et kje slaktet til sin ære, selv om han har slavet i vei på gården!

Men min eldste sønn var død. Nå er han levende, innvender faren.

Denne historien fremstår blodig urettferdig, sett med menneskelogikk. At man skal få lønn som fortjent, og at barn skal behandles likt, ligger i DNA-et vårt.

Menneskelivet er proppfullt av situasjoner som ligner denne, som river familier og vennskap og naboskap fra hverandre. Bare tenk på arvesaker, fordelinger av hytter og foreldre som favoriserer et av barna over det andre.

Poenget i Jesu fortelling er at faren i historien opptrer som Gud ville gjort. For Guds nåde er uendelig, så lenge sønnen kommer tilbake.

Dette vet pastoren John Ames i Robinsons roman godt i teorien, men han sliter med å vise Jack nåde. Og sånn er jo mennesker som oftest: Vi kommer til kort.

Velferdsstatens nåde

Hva så med nådens plass på samfunnsnivå?

Topp-politikere i dagens USA hevder den sterkestes rett. Ifølge dem er konkurranse og spisse albuer gode amerikanske verdier.

I denne korte og fine videoen fra sin sønns hjem i California, går Marilynne Robinson i rette med denne ideologien.

– Hvem sier at dette er amerikanske verdier? Det er katastrofal tenkning fra ethvert religiøst perspektiv.

Staten Iowa, der hun bor, tok for eksempel tydelig stilling mot slaveriet. Puritanerne grunnla kirker og universiteter for å bygge opp et nytt samfunn uten slaveri og rasisme.

Er mennesket ukrenkelig skapt av Gud, så må det gjelde alle mennesker, tenkte de. USA har sånn sett også tradisjon for et inkluderende menneskesyn, mener Robinson, som synes historieundervisningen i landet hennes har feilet i å formidle dette aspektet.

Men hva med nåden, hører den hjemme i politikkens verden? Der er det jo viktigst med rettferdighet og likhet for loven.

Jeg ringer Mímir Kristjánsson. I vinter har han lest Bibelen sammen med sin samboer Sofie Marhaug. Det ble det bok av. «Sosialistenes guide til Bibelen» kommer ut tidlig i mai.

– Nåde hører absolutt hjemme i politikken, sier stortingsrepresentanten energisk på telefon.

Han er på buss for fly fra Mo i Rana til Bodø. I bakgrunnen hører jeg at han får kjeft av en medpassasjer for å ha tatt plassen hans. Lite nåde å spore der i gården!

Det viser seg at historien om den bortkomne sønn er Mímirs favorittfortelling fra Bibelen. Og han mener at velferdsstaten på mange områder er grunnlagt på nåde:

– Om du brekker armen i fylla eller om du har falt på sykkel, har du like stor rett til behandling på sykehus. Du kan avvise samfunnet, men velferdsstaten er der for deg likevel.

Mange ting i samfunnet følger ideen om at man skal få som fortjent: karakterer etter innsats, høyere lønn for økt produktivitet, fengsel for kriminelle handlinger.

Men Kristjánsson lister også opp en del ukrenkelige rettigheter vi har, som stemmerett, skole og helsevesen, mangel på dødsstraff (altså rett til liv).

Vi hører ofte folk i media protestere på samme måte som den eldste sønnen i Bibelen: Her har jeg stått på og slitt hele livet, og så er dette takken!

Men det er ikke sånn at de som kan masse om politikk får dobbel stemmerett, eller at en terrorist som dreper 77 mennesker mister sin stemmerett. Det kan virke urettferdig.

– I kraft av å være menneske har vi rettigheter i samfunnet. Du kan velge å føkke opp alt systematisk fra du er fjorten, men likevel mister du ikke rettighetene. Det mener jeg er en idé om nåde.

Jeg tenker ofte med takknemlighet på at jeg er født i Norge, og på hvor urettferdig det er andre er født inn i krig og nød. Men jeg synes det er kjempegøy at jeg fra nå av ser på minstepensjon som velferdsstatens nåde!

Zoom ut

Nåde var kanskje et litt vanskelig begrep å behandle i dette ringe Bokbrevet, og jeg vet ikke om du føler deg noe klokere.

Om du likevel ikke like overbevist om at velferdsstaten er nåde, kan du tenke på en annen type nådegave.

Marilynne Robinson er vokst opp i vill amerikansk natur. Hun sier hun alltid har latt seg berøre av naturens skjønnhet og universets ufattelige uendelighet. I den ser hun Guds nådegave.

Så til slutt kan vi gå tilbake til det jeg begynte Bokbrevet med: naturens kraft nå om våren.

Zoom ut i hodet ditt fra der du sitter, fly opp i luften, til du ser Norge der nede, fly enda lenger ut, til du er kommet ut i verdensrommet og ser deg selv som en bitte liten prikk på den blå kloden vår.

Gud eller ei, det er en gave å eksistere på denne frodige planeten vår i en stakket stund.

Jeg håper du vil ta deg tid til å lese Jon Fosses dikt som Kronprinsessen fremførte på Slottet. Del gjerne tankene dine i kommentarfeltet under, og så lover jeg å komme tilbake med litt lettere stoff neste gang! :-)