På bar bakke

– Pappa jeg vet ikke om jeg klarer det, lyder det fra den ene bommen.

En gammel hopplegende, Sigurd PettersenSigurd PettersenVant sammenlagtseieren i Hoppuka 2003/2004, der han vant tre av fire renn. Var med å ta gull i i laghopping under VM i skiflyging i 2004., gir klarsignal til dem som én etter én sitter der oppe.

Livet i bakken i Hermanshulua føles litt som en sjeldenhet i dagens idrettsnorge.

Under åpningen av OL i 1994 landet fakkelen i Lillehammer med et ski-hopp. Espen Bredesen vant gull foran et stort folkehav.

Til tross for siste ukes OL-opptur i Val de Fiemme: I dag sliter norsk hoppsport på nesten alle områder.

Mørket ligger over en liten sidevei i Elverum. 50 meter bortenfor, forbi noen trær, står lyskasterne på for fullt. Det er fyr på bålpannen.

Så høres lyden.

Klakk, klakk.

Lyden av hard plast som treffer plast.

Joar Hagen (77) følger hvert nedslag.

– Jeg er bekymret for fremtiden, sier mannen som i 2012 ble kåret til «Årets ildsjel» under Idrettsgallaen.

De unge hopperne setter utfor i høy fart, men virker helt fryktløse.

– Har du ikke hjertet i halsen?

– Jeg har nok sett noen stygge fall, men de er flinke, smiler Hagen.

– Det var den store folkesporten, sier Thor Gotaas.

Foto: Snø og Ski, hentet fra Kampen historielags nettsider

Gotaas er sakprosaforfatter og folkeminnegransker, kjent for kulturhistoriske utgivelser, særlig om idrettshistorie – med vekt på skihistorie.

17. mai 1948: 50.000 mennesker sto på Tøyen i Oslo for å se 62 menn hoppe ned en bakke.

Ifølge Kampen Historielag fortsatte suksessen året etter. Ideen om et sommerhopprenn ble også tatt med til London i 1950.

120.000 mennesker fulgte hopprenn under vinter-OL i Holmenkollen i 1952.

I dag er det knapt tilskuere til stede når det er verdenscup i hovedstaden.

– Hopprenn på 50- og til og med 80-tallet var ikke som langrenn, der de i langrenn forsvant ut i skogen og kom tilbake med slim i munnen. Alle kunne se hva som skjedde i hopp, folk samlet seg rundt hopprenn.

Gotaas mimrer der han demon­strerer, barføtt og i shorts i stuen sin i Oslo.

– Det var så spektakulært. Selv i London og New York var de opptatt av dette. Det å fly gjennom luften ... Husk at på den tiden hadde folk flest nesten ikke vært oppe i et fly heller, fortsetter han...

– Hopp var stort, gutta syntes det var tøft – og damene likte barskingene i bakken som svevde i luften, hadde fine klær og bakoversveis.

Simon Slåttvik, Holmenkollen, 1952 Foto: Aktuell / NTB

Tallene i Norge i dag er urovekkende for dem som er glade i hoppsporten:

• Ifølge startlistene fra hovedlandsrennet i hopp i 2025 var kun 12 jenter i 15- og 16-årsklassen påmeldt i henholdsvis tre klasser med ulike bakkestørrelser.
• 17 gutter var påmeldt i klassen for gutter 15. I gutter 16-klassen var det 16 påmeldte.
• For å få delta i konkurranser fra 13 år og opp til senioralder, må hopperne løse lisens. I 2005/2006-sesongen var det 111 betalte lisenser i hopp og kombinert. Ti år senere hadde tallet økt til 381, men stupte igjen til 168 lisenser i 2025/2026, opplyser Norges Skiforbund til VG.

I Elverum gjør de alt de kan for å holde interessen oppe.

Hermanshulua er et anlegg skapt før krigen. Ildsjelen Joar Hagen har vært her i 50 sesonger, som trener, speaker og leder.

Da VG er på besøk før sesongstarten, hopper barn og unge på plast. De har nettopp fikset et tautrekk – eller heis – som gjør det litt morsommere å komme for å trene skihopp.

De har snøkanonanlegg. Etter at kuldegradene og snøen har kommet, er det en hoppkveld her i uken.

– I begynnelsen og slutten av 80-tallet, da mine barn hoppet her, var det veldig, veldig mange som deltok. Vi var 20–25 unger i bakken på kvelden. Nå er det mellom fem og ti. Vi var en hel buss som kjørte inn mot Oslo for å delta i konkurranser. I dag er det ikke slik, sier Hagen.

– Jeg har drevet på i 50 år. Jeg synes ikke det er noe moro at det går nedover.

«Klar», ljomer det like under overrennet.

Hoppukevinneren Sigurd Pettersen ser sin ivrige datter Ida slippe seg uredd ned bommen. Hun lander perfekt.

– Det er fjerde sesongen jeg holder på her. Vi har aldri vært mange, men det er sånn det er. Vi er veldig glade for dem vi har, sier Pettersen.

– Så må vi bare prøve å få flere til å synes dette er moro. Konkurransen er stor, alle idretter slåss stort sett om de samme ungene. Det vi kan skryte av er, et miljø som er folkelig og omgjengelig.

– Hva er egentlig viktig for en ung tenåring å trene på i en slik bakke?

– Sittestillingen, svarer Joar Hagen.

– Det er alfa og omega i all skihopping. Bommer du på den, lander du på kulen. Sånn er det med de unge også. Det er viktig å få dem til å innse det. Men det er ikke bare–bare å få en syvåring til å løfte eller senke rumpa i tilløpet, humrer han.

Barna og ungdommen får låne ski, sko, dresser og hjelmer opp til en viss alder. Utstyret skal være billig – og de får det for «en slikk og ingenting», ifølge Hagen.

Pettersen er klar på at klubben holder kostnadene nede. Inngangsprisen for en ung hopper er ikke høy, mener han, i hvert fall frem til tolvårsalderen.

– Det er heller ikke den store investeringen fra tolv år og oppover, sammenlignet med andre idretter. Men investeringen er også foreldre som støtter, kjører og ikke er redde for å ta tak i et tak med spade. Det er det som er håndverket: Holde bakkene i stand. Du må vite hvordan du preparerer, slik at du får mest mulig utbytte og bruker minst mulig energi.

Hvorfor har hoppbakker forsvunnet landet rundt og interessen stupt?

Da Joar Hagen kom til Elverum i 1969, var det hoppbakker i hver eneste bygd på vei mot Oslo, minnes han.

Så tidlig som i 2003 skrev NRK at mange av de 233 hoppbakkene i Oppland og Hedmark var i ferd med å bli lagt ned.

Aftenposten har skrevet at det en gang i tiden var 350 hoppbakker i Oslo. I dag er det 15.

Slike nyhetssaker har kommet med ujevne mellomrom over hele landet.

Joar Hagen er klar på at hvis interessen skal vedvare, må sporten ha bakker til de minste:

– Bakkestørrelser har mye å si. Det er helt feil at 13–14-åringer skal hoppe med utøverne i 90-metersbakker. Det er ikke mange i den alderen som er modne for det. De skal holde seg til småbakker, der grunnlaget blir lagt. Vi ser at jo større bakkene blir, jo færre hoppere blir det.

Thor Gotaas peker på at hopp som toppidrett er blitt for vanskelig.

– Det er ikke bare–bare å venne seg til store bakker. Først må du kunne hoppe fra 7 til 40 meter. Men nå tror folk det bare er en sport for spesielle folk som tør å hoppe på ski, sier skihistorikeren.

– Og så tror folk at du må ha en spesiell kropp. Hopp er på en måte blitt en gladiatoridrett. Dessuten er sporten blitt litt uforståelig på grunn av reglene. Det er som videodømming i fotball: Skihopp er blitt for innviklet med poengsystem og alle regler, fortsetter Gotaas.

– Utvikling er positivt, men jeg bruker ordet «innvikling». Det er negativt.

Sigurd Pettersen jobber på Universitetet i Innlandet. Der er han førstelektor ved fakultet for helse- og sosialvitenskap, seksjon for idrett og kroppsøving.

På VGs spørsmål om han er bekymret for hoppsporten, trekker Pettersen frem at det i InnlandetInnlandetFylket som ligger «inne i landet», er Norges eneste fylke uten kystlinje. Det dekker nær 17 prosent av fastlandsarealet i Norg og strekker seg fra Akershus og Osloregionen i sør til Trøndelag i nord. I nordvest grenser fylket mot Møre og Romsdal og i vest mot Vestland og Buskerud. I vest finnes også Jotunheimen og fjellområdene i Valdres. I øst grenser fylket til Värmland og Dalarna i Sverige. finnes noen kjernemiljøer som holder bakker i stand, og så godt de kan jobber med rekrutteringen.

Pettersens budskap er at talentene i tidlig alder bør trene allsidig – og at spesialisering ikke nødvendigvis er en suksessfaktor.

– Jeg tror det er viktig å se på historien bak spydspissene våre. De har vært allsidige, kanskje mest av alt lekt mest mulig. Det føler jeg er DNA-et i norsk idrett. Vi er «ville» på et vis, ikke så strukturerte og finkjemmede med tanke på å satse for smalt på én idrett i tidlig alder. Den villskapen blir borte, tror jeg, hvis vi følger den veien en del idretter er i ferd med å gå, sier Pettersen.

– Der prøver de å dytte inn for mye trening for tidlig. Da er problemet at for mye trening blir for ensrettet, istedenfor å kun drive med en type ball, burde en heller tenke at det ikke er så farlig hva slags type ball en bruker

Det er trangt i skifteboden i Hermanshulua.

Yngre og litt eldre ungdommer trener den kvelden VG er på besøk. Sigurd Pettersen påpeker at alle har variert utstyr, noen på langrennsski, andre rekrutteringshoppski eller miniski.

– Det er bevisst lek. Det er skihopping, men vi leker. Så er det sånn at nasjonene vi tenderer til å sammenligne oss med, har andre tradisjoner og kulturer. Jeg sier ikke at de ikke har suksess, men jeg mener det er et verdispørsmål.

– Du håper de unge utøverne ikke velger det ene fremfor det andre for tidlig?

– Jeg tror det er viktig at vi tillater ungene å holde på med mest mulig variert. Når de bestemmer seg, så bestemmer de seg, svarer Pettersen.

Denne verdenscupsesongen er den verste på 24 år. Norsk hoppsport har vært preget av alt annet enn prestasjoner i bakken de siste årene.

I flere år har det vært gjentatte konflikter i ledelsen – og så kom hoppdresskandalen under VM i Trondheim i fjor, da alle trodde sporten skulle få ro.

– Det var lite smakfullt det som skjedde i Trondheim. Det mener jeg som den hoppinteresserte personen jeg er. Det hjelper ikke på folks syn på ski-hopping, sier Joar Hagen.

– Men det vi holder på med her, er så langt fra det som skjedde i Trondheim. Den skandalen har ingen innvirkning på gleden her i Hermanshulua.

Les også: Skikongens støtte til sønnene