«Øyeblikkenes mester»

Han mener det ikke, men han forvolder skade.

Kasper, 70 år, er på vei hjemover fra Mysen i novembermørket da han plutselig kjører på et rådyr.

Dyret blir hardt skadd, og Kasper må ringe viltnemnda. Men før han gjør det, setter han seg ned ved dyret, som ikke flykter. Forfatteren holder øyeblikket fast:

Det er flere slike øyeblikk jeg-fortelleren ikke skal glemme. De kommer til ham nå, sent i livet, akkurat slik Trond i «Ut og stjæle hester» fikk sommeren da han var femten kastet over seg, der han som noen-og-sekstiåring bor alene på et småbruk mot svenskegrensen.

Ja, det er et og annet gjenkjennelig i årets Petterson-roman.

Det aller fineste, det som er Pettersons genuine kvalitetsstempel, er til stede i rikelig monn:

Nærheten til naturen, detaljene i følelsene, skildringene av hva følelsene kan få oss til å gjøre, uten at forfatteren forklarer eller gir noen fasit.

I bussen om natten

Det åpner med bilkjøring, nok en Petterson-klassiker.

Men tiden vi skal tilbake til, da det skjellsettende i livet hans skjedde, er uten bil.

Da beskriver Petterson busskjøringen like følsomt som han har skildret bilkjøringen.

Kasper er alltid den siste på bussen hjem fra kveldsskift på fabrikken. Ungene er små, han benytter tiden til å sove. Og hver kveld blir han tatt varsomt i skulderen av sjåføren, som vekker ham og sier de tilforlatelige, men likevel så betydningsfulle ordene: «Du er hjemme nå».

Ordene kan vekke rent bibelske assosiasjoner, men har som så ofte hos Petterson en helt konkret betydning. For hvor er hjemme?

Kasper elsker kona Inger og de to barna deres. Han har aldri tenkt seg et liv uten dem.

Men så en dag blir han nødt til å si til en annen kvinne «Jeg elsker deg».

Kjærlighetsroman

Man kan lese «Du er hjemme nå» som en utroskapsroman.

Men det ville være en reduserende lesning.

Boken er like mye en kjærlighetsroman, der kjærligheten omfatter flere enn én kvinne. Den omfatter også den stille omsorgen fra en bussjåfør, støtten fra en gammel venn, lukten av gress og jord, og ikke minst hjemstedet noen mil østover fra Oslo.

Få har skrevet vakrere om åkrene mellom Bjørkelangen og Lillestrøm enn Per Petterson. Han kan beskrive skogene mot Romeriksåsen på denne måten:

Følsomme hender

Bildet er vakkert i seg selv, men er også tett forbundet med et begrep som er sentralt i hele romanen. Håndheten.

Hva håndheten er?

Det er et begrep Kasper formulerer for seg selv, og som beskriver den fysiske følelsen Kasper får når han tar Signe, gjenstanden for hans brå og nye kjærlighet, i hånden.

Håndheten uttrykker det ubeskrivelige i hvordan hennes hånd virker mot hans hud, og hvordan hans får et nærmest religiøst skjær over seg i møte med hennes.

Maskulinitet

Blir det for følelsesladet?

Jeg synes ikke det.

Per Petterson skildrer følsom maskulinitet uten å bli platt eller klisjéfylt.

Utlendinger har sammenlignet ham med Hemingway. Hos meg dukker Knut Hamsuns skikkelser opp, for også stakkars Kasper går til aparte og drastiske måter å vise sin kjærlighet på, når han ikke finner de rette ordene, eller tror at ord kan ødelegge mer enn de kan gagne.

Det er plass til komikk, om enn ikke av det lattervekkende, underholdende slaget.

«Du er hjemme nå» er også en hyllest til det manuelle arbeidet. Petterson skriver om strevet hos folk som oss, som ikke har mulighet til så mye annet enn å jobbe, spise, sove og elske, hvis man er heldig.

Roman i romanen

Men som Per Petterson selv, går Kasper fra å være fabrikkarbeider til å bli forfatter.

Det ligger faktisk en roman i romanen her, og Kasper reflekterer flere ganger rundt hvordan en roman kan eller bør være. Hvordan skal han få skrevet det han vil?

For meg blir dette stoppere i teksten, selv om jeg blir nysgjerrig når hans gode venn i starten foreslår at han skal skrive en brevroman. Når kommer brevet?

Jo da, det kommer. Og det fører til en noe brå slutt. Som kanskje, eller helt sikkert, henger sammen med den dramatiske starten, der et liv blir så lite, men likevel så stort.

Og der tilfeldigheter utenfor vår kontroll gir livet vårt den retningen det tar.

Per Petterson er en mester i å ta vare på øyeblikk. Han får leserne til å se verdien av dem.

Og er det ikke det livet egentlig består av, en rad av minnerike øyeblikk?

Spor i teksten kan også tolkes som et farvel fra en forfatter som hadde vært pensjonist for lenge siden, hadde han hatt et annet yrke.

Jeg ber så pent om at det ikke er tilfelle, men hvis så skulle være, er tittelen enda mer treffende.