Oslo-rapporten: Lav tillit splitter byen

1 week ago 8

Kortversjonen

Innvandrerbefolkningen i Oslo har svært lav tillit til andre, og det kan være skadelig for samfunnet, mener VGs kommentator.
Rapporten viser at Oslo er en segregert by, også når det gjelder helse, med innvandrerkvinner nederst på rangstigen.
Skal vi snu den negative trenden, må flere innvandrere i jobb, og myndighetene må komme med målrettede tiltak.

Folk med bakgrunn fra Asia, Afrika og Øst-Europa har mye lavere tillit til andre enn Osloborgere for øvrig. Det viser folkehelseundersøkelsen i Oslo.

Det er mye annet som er nedslående i den solide rapporten som bygger på svar fra over 45 000 innbyggere i byen.

Men den lave tilliten er noe av det mest alvorlige.

Folkehelse handler om mer enn valgene enkeltmennesker tar. Det handler om samfunnet som helhet. I Oslo har 35 prosent av byens befolkning innvandrerbakgrunn.

I denne byen har lav tillit store konsekvenser.

Den skaper mer enn klasseskiller, den skaper splittelse mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.

Jo større splittelse, desto nærmere står vi «svenske tilstander».

Altså uro, parallelle samfunn, utenforskap, økende og grovere kriminalitet, mer fattigdom, mer elendighet.

For kan man ikke stole på naboen, er det lettere å ikke ta hensyn til naboen. Jo mindre vi kjenner hverandre, desto verre vil dette bli.

Polske menn stoler oppsiktsvekkende minst på andre, viser undersøkelsen. Etterfulgt av Osloborgere født i Syria, Irak, Eritrea, Pakistan og Somalia.

Hvorfor er det slik?

Det er mange og sammensatte årsaker. For eksempel at innvandrere gjerne kommer fra land med lavere tillit til andre og til myndighetene.

Men forklaringen ligger også i alle de øvrige problemene folkehelserapporten avslører.

Oslo er en nærmest fullstendig segregert by, også når det gjelder helsen til folk.

De rike og høyt utdannede vest i byen har desidert best helse og livskvalitet. I bydelene Alna, Stovner og Søndre-Nordstrand på østkanten er det motsatt, der bor byens fattige og innvandrere.

I underkant av hver tredje Osloborger rapporterer at de opplever økonomiske vansker. Menn sliter noe mer enn kvinner.

Men ingen sliter mer enn syrere. Svimlende 80 prosent melder om økonomiske vansker.

Også i andre (ovennevnte) innvandrergrupper ligger økonomiske problemer skyhøyt over befolkningen ellers.

Disse gruppene bor også mye trangere enn andre og har minst råd til å gå til tannlegen.

Hva kan det føre til?

Rapporten viser at innvandrere har dårligere selvrapportert helse enn andre, og at de er mer ensomme.

Men det som kommer tydeligst frem er at innvandrerkvinner har det verst.

Hvem svarer i minst grad at de har god eller svært god helse? Det er pakistanske og irakiske kvinner. Hvem har høyst andel av fedme, kvinnene fra Pakistan og Somalia. Hva med diabetes og andre livsstilssykdommer, innvandrerkvinner.

Hvem sover dårligst, kvinner fra Polen og Ukraina. Hvem trener minst, spiser minst fisk, frukt og bær, og har mest korsryggsmerter og nakkesmerter, innvandrerkvinner fra Asia og Afrika.

De røyker minst og drikker minst. Og det er bra.

Men innvandrerkvinner generelt og kvinner fra Pakistan og Irak spesielt er i størst grad påvirket av helseproblemene sine.

Det stopper ikke med det.

Kvinner fra Pakistan og Irak er også de som i minst grad er sammen med gode venner/familie ukentlig eller oftere. Og som sliter mest med negative følelser. Irakiske og syriske menn er mest ensomme, tett fulgt av kvinnene fra samme land.

Dette bryter tvert med bildet av det sterke interne samholdet i enkelte innvandrermiljøer.

Innvandrerkvinnene i byen sliter. Og når mødre (og fedre) sliter, vil de norskfødte barna også slite. Hva skjer da? Dårligere skoleprestasjoner, mer skolevold, mer ungdomsvold, mer uro.

Hva gjør det med limet i samfunnet? Det forvitres.

Erfaringer med diskriminering eller utenforskap, manglende sosial støtte og nettverk kan også være forklaringer på den lave tilliten i innvandrerbefolkningen.

Her har Oslo og alle som bor her en overveldende stor jobb å gjøre.

Det trengs målrettede politiske tiltak, både fra staten og fra Oslo kommune. Særlig innvandrerkvinner må få bedre helsehjelp og oppfølgning. For det de forteller om sin tilstand er rystende lesning.

Det viktigste tiltaket mot alt, økonomiske vansker, sykdom, dårlig kosthold, utenforskap og ensomhet er å få flere ut i arbeid. Myndighetene må gjøre sitt, men det må også innvandrermiljøene.

Menn og miljøer som stopper kvinner fra å jobbe må snu. De skader hele samfunnet.

Det samme gjør arbeidsgivere som legger jobbsøknader fra muslimskklingende navn nederst i bunken.

Men det finnes lyspunkt, og det er her håpet ligger:

Kvinner fra Somalia og Eritrea, de som har minst penger og dårligst helse, er de som er mest tilfredse med livet og som har mest tro på fremtiden i hele Oslo.

Gladere enn selv kvinnene i de rike bydelene Ullern og Vestre Aker.

Tenk hvilket potensial som finnes her!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article