Ørreten drar gjerne på harrytur til Sverige

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

Eller en tur fra Tyskland til Øresund. Forskerne er overrasket over hvor langt «laksens lillebror» drar for å beite.

Ny forskning viser at sjøørret bruker hele Skagerrak og deler av Kattegat og Nordsjøen til beitevandring. (Foto: Erlend Astad Lorentzen / HI)

– Kort oppsummert vandrer en andel av sjøørreten overraskende langt for å beite. Men når den skal gyte, drar den stort sett hjem igjen til elva eller bekken der den klekket – eller i alle fall til et sted i nærheten. Det forteller oss at det er viktig å ta godt vare på bekkene våre, sier Halvor Knutsen.

Forskeren forteller at data samlet inn over mange år, har gitt helt ny innsikt i sjøørretens vandringer i områdene mellom Nordsjøen og Østersjøen. 

Han mener de lange vandringene gjør at vi bør se bestandene i Skandinavia i sammenheng.

– En sjøørret fra en svensk elv kan like gjerne bli fisket på kysten i Norge eller Danmark som i Sverige. Det betyr også at effekten av eventuelle forvaltningstiltak kan få mindre effekt om de ikke harmoneres noe mellom landene, sier Knutsen.

Lokale bestander styrker arten

At sjøørreten i stor grad gyter på hjemmebane, regner forskeren som en styrke for arten. Ulike lokale bestander betyr nemlig mer genetisk variasjon.

– Ulike bestander har tilpasset seg forhold som varierer litt fra elv til elv. Det er utrolig viktig for sjøørretens evne til å tilpasse seg for eksempel klimaendringer, som påvirker vannføring, oksygeninnhold og så videre, sier Knutsen og utdyper: 

– Hvis noen bestander allerede er litt bedre tilpasset livet i for eksempel litt varmere vann, gir det arten som helhet bedre odds for å takle et varmere hav.

Sett på ørret fra over 100 elver

Knutsen og kolleger fra Danmark og Sverige har studert et omfattende genmateriale fra sjøørret fra mer enn 100 elver i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland og England. 

Ved å sammenligne dette materialet med gener fra ørret fanget i overgangsområdet mellom Nordsjøen og Østersjøen, har forskerne fått et godt bilde av fiskens vandringer.

– Vi ser at det er en barriere å krysse Skagerrak. Det er langt lettere å krysse fra Danmark til Sverige og langs kysten av Skandinavia, sier Knutsen. 

Han legger til at det grove bildet er at det er mye vandring langs kysten. Men det er også overraskende mye kryssing av havområder. 

– De genetiske undersøkelsene vi har gjort, tyder på vandring på så mye som 700 kilometer fra Tyskland til Øresund, sier han.

Én innvandrer på to innfødte

Tidligere har forskerne antatt at sjøørret i hovedsak beiter i kystnære områder rundt utløpet av «sin» elv. 

Kartleggingen viser en ganske stor andel av det Knutsen kaller langdistansevandrere:

– Det er slett ikke bare lokal ørret ved utløpet av elvene. Rundt 2/3 er lokale. 1/3 har altså vandret inn fra andre områder. Sannsynligheten for å treffe på langveisfarende varierer gjennom året. Den er størst om våren og sommeren, og liten på senhøsten og vinteren, som er gytetid.

Han forklarer at det betyr at ørreten som kommer på besøk, trolig er der for å spise. Fisk som går opp i bekkene og elvene for å gyte, er i stor grad lokal fisk. 

– Ellers ville vi fått en genetisk utvanning som gjør det irrelevant å snakke om ulike bestander, sier han.

Mest nordgående trafikk

Akkurat som tyske fritidsfiskere gjerne drar til Norge for å fiske, drar sjøørret fra Tyskland gjerne nordover på beite. Motsatt vei er det mindre trafikk.

– Vi har registrert ganske mange individer fra danske og tyske elver langs kysten av Norge og Sverige. Langt færre har gått i motsatt retning, sier Knutsen.

– Hva kan årsaken være?

– Det vet vi egentlig ikke, men jeg vil tenke at ørreten vandrer for å maksimere inntak av næring mest mulig effektivt. En hypotese kan jo være at det er lettere å vandre med kyststrømmen opp svenskekysten og ned norskekysten enn motsatt vei.

Lettere å gå fra salt til brakt vann

Kartleggingen tyder også på at det er lettere for ørret som er tilpasset salt vann, å gå til ferskere vann enn omvendt.

– Ørret fra bekker og elver som munner ut i områder med brakt – altså ferskere – vann, ser i liten grad ut til å vandre til områder med vesentlig saltere vann, sier Knutsen.

Hvorfor det er slik, håper han andre forskere kan se mer på: 

– Vi vet jo at det tar tid for fisken å tilpasse seg hoppet mellom saltvann og ferskvann. Ørreten lager et slimlag rundt seg når den går opp i ferskvann. Det er for å hindre vannet i å gå inn i kroppen. Jeg tror det hadde vært veldig spennende å se på hvilke gener som regulerer tilpasningen mellom salt og brakt vann.

Samme mønster som i år 1950

Sjøørretens vandringsmønstre i dag er i grove trekk de samme som for 70 år siden. 

Det vet forskerne fordi de har sammenlignet de nye dataene med et omfattende genmateriale hentet fra ørret fisket på 1950-tallet. 

– Denne forskningen viser hvordan store baser med genetiske data drastisk øker våre muligheter til å kartlegge og forstå vandringsmønstrene til ulike fiskeslag, sier Knutsen.

Forskningen er et samarbeid mellom Göteborgs universitetet, Danmarks Tekniske Universitet, Universitetet i Agder (UiA) og Havforskningsinstituttet.

Referanse:

Dorte Bekkevold mfl.: Genetic monitoring uncovers long-distance marine feeding coupled with strong spatial segregation in sea trout (Salmo trutta L.) consistent at annual and decadal time scales. ICES Journal of Marine Science, 2024. Doi.org/10.1093/icesjms/fsae114