One shade of gay

Ray vet hvordan han vil ha det. Men er det nok for Colin?

Ray (Alexander Skarsgård) er Hitlers våteste ariske drøm i levende live. Høyreist, atletisk, blond, vakker: En viking-gud som klippet rett fra en norrøn saga.

Han er pussig plassert inn i en ellers trist britisk småby-virkelighet, der han er med i en motorsykkelgjeng som dobler som en klubb for homofile menn som dyrker barske gleder og maskuline idealer.

Colin (Harry Melling) er en annen type, for å si det pent. En forsiktig og mild kar som synger i barbershop-kvartett på fritiden, og fremdeles befinner seg i den seksuelle støpeskjeen. En spjæling med en kropp og et ansikt som vitner om mange generasjoner med dårlig kosthold og verre tannhelse.

ET UMAKE PAR: Harry Melling (til venstre) og Alexander Skarsgård i «Pillion». Foto: Mer Film

Han og Ray har tilsynelatende ingenting til felles, bortsett fra at begge er homofile. Så det er overraskende at Ray skriver ned et telefonnummer, et tidspunkt og noen koordinater på et julekort, som han sender i retning Colin en kveld på puben.

De møtes, og rollene blir umiddelbart og tilsynelatende ugjenkallelig fordelt: Ray er den dominante (selvfølgelig), Colin er den underdanige.

Blowjob-en i smuget bak et kjøpesenter er vel sådär – Colin er ikke så erfaren at det gjør noe. Men Ray tar ham med hjem, der han sporenstreks setter den yngre mannen i gang på kjøkkenet, og ber ham sove på gulvet foran sengen hans om nettene, som en hund.

«OG DU LIGGER PÅ GULVET»: Alexander Skarsgård (til venstre) instruerer Harry Melling i «Pillion». Foto: Mer Film

Utrivelig? Det vil de fleste mene. Men forholdet Ray og Colin imellom er sannelig ikke uten sine søte sider. Og – etter hvert – dyp seksuell tilfredsstillelse for begge.

Ray har lagt ned forbud mot kyssing. Det blir for intimt og kjæreste-aktig. Han forteller ingen ting om seg selv, gir lite, han virker maskinell, kjip og kald. Det er saktens en del av spillet han og Colin cosplayer – en BDSM-lek mellom en dom og en sub.

Men har Ray spilt det for lenge? Klarer han ikke lenger å bryte ut av rollen? Har han noen gang vært i stand til det? Trass i sporadiske og små emosjonelle gjennombrudd, mistenker Colin at Ray ikke har det i seg: Han er blitt den kyniske dominatrixen.

SELV HUNDENE ER FORSKJELLIGE: Alexander Skarsgård (til venstre) og Harry Melling i «Pillion». Foto: Mer Film

Colins mor, kreftsyke Peggy (Lesley Sharp, herlig), er skeptisk fra andre møte: Vel er Ray en Adonis, i en annen liga enn Colin (og nær sagt hvem som helst ellers). Problemet er at han oppfører seg deretter. Han er så vakker at han er vant til å få alt, hele tiden. Å bli forgudet for sin skjønnhet har gjort ham til en éndimensjonal mann.

Får jeg «Pillion» til å høres streng ut nå? Kald, alvorlig og ukoselig? Det er ikke meningen. «Pillion» er snarere så varm, gøyal og rent ut sagt bedårende som en film om røff sex mellom to menn kan bli.

En slags komedie, selv om den (vel) evigvarende runddansen mellom de to hovedpersonene, inkludert én som ikke lar seg rikke, definitivt har sine deprimerende sider.

MAKTUBALANSE: Harry Melling (til venstre) og Alexander Skarsgård i «Pillion». Foto: Mer Film

Langfilmdebutanten Lighton forteller den i hvert fall på en suggererende måte. «Pillion» er både mørkere og morsommere enn den opphausede såpen «Heated Rivalry». Visuelt pen også, der den fetisjerer menn i lærdresser på blankpolerte motorsykler i natten.

Skarsgård er magnetisk som en karakter som i det store og det hele er en «drittsekk». Melling, som vi husker fra «Harry Potter», har sårbar og skjeløyd sjarm. Kjemien er både karslig og kuriøs, i en film som sikkert kunne hatt bruk for to hundre såkalte intimitetskoordinatorer.

«Pillion» tok meg på senga (ingen dobbeltbunn tiltenkt, si). En overraskende og usedvanlig stilsikker debut.