Meninger
Kommentar
Emil Iversen var et vrak av en skiløper.
Sportsreporter siden 1984. Har fortsatt ikke publisert min beste sak. Tips meg.
Han gråt lenge før hans første OL-gull var sikret. Tårene kom ikke bare for det store som var i emning. Han leverte langt fra noen drømme-etappe. Men Emil Iversen gjorde jobben etter å ha opplevd noen års levende mareritt som langrennsløper.
Mange elementer gikk opp i en høyere enhet. Der følelsene sitter.
- Fiaskoen på OL-stafetten i Kina.
- De elendige årene etterpå.
- Snuoperasjonen.
- Samarbeidet med Johannes Høsflot Klæbo og morfaren hans.
- Kameratskapet med verdens beste langrennsløper.
- Sjansen han har fått av landslagsledelsen.
Listen inne i Iversens sinn er helt sikkert mye lenger.
Tårene kom da Martin Løwstrøm Nyenget og Einar Hedegart la et perfekt grunnlag for Johannes Høsflot Klæbos oppvisning på ankeretappen.
Det var et øyeblikk for evigheten.
Effekten av samarbeidet mellom Iversen og Klæbo går neppe bare en vei.
Vi har sett en ny utgave av Klæbo i Val di Fiemme.
Enda bedre i løypa.
Mye mer avslappet utenfor.
Morgenbladets Bernhard Ellefsen kalte ham for en «trist klovn» i fjor høst. Kommentatoren reagerte etter å ha sett filmen «Klæbo».
Ikke bare Iversen hadde behov for et sporskifte.
Mye tyder på at også Johannes Høsflot Klæbo trengte en forandring etter den monotone satsingen frem mot VM hjemme i Granåsen.
Den ga ham seks unike gull.
Men kostet ham det meste av hva vi andre forbinder med et godt liv.
Det siste halvåret har Klæbo hatt den hypersosiale Iversen på besøk hele tiden. Av og til hører jeg Åge Aleksandersens klassiker «Æ e trønder æ». Da tenker jeg på Iversen.
En snakkesalig type som ikke sier nei til hverken karsk eller annen moro. En som låser opp sosiale koder. Og frisker opp de fleste rom han kommer inn i.
Kanskje akkurat en slik type Klæbo hadde bruk for å få inn i livet sitt.
Kanskje han uten Iversen, ikke hadde vært tidenes utøver i vinter-OL allerede etter fire renn. Prestasjonen er helt unik. Ingen langrennsløper har vunnet fire strake OL-renn.
Og slettes ikke 10 strake renn i mesterskap.
Emil Iversen forklarte tårene til NRK:
«Jeg tenker litt på alt Johannes har gjort for meg i år. Hvor utrolig fint vi har hatt det. Hvor takknemlig jeg er for at han har hjulpet meg opp av grøfta.»
Grøfta har vært dyp siden Aleksej Tsjervotkin senket ham for fire år siden. Emil Iversen tapte 34,4 sekunder til russeren på førsteetappen i OL-stafetten. Det la grunnlaget for at Norge røk på en real knockout.
Emil Iversen lå sportslig utslått i tre og et halvt år.
Det var tøft gjort av Eirik Myhr Nossum å sette ham opp på en ny førsteetappe. Kanskje hadde Harald Østberg Amundsen vært et tryggere valg. Men Nossum traff likevel i et OL som – for en gangs skyld – ikke har inneholdt mye bråk om uttakene til distansene.
Men landslagstreneren har kanskje OL-avslutningen i mente. 50 km klassisk stil kommende lørdag.
Dette er distansen der Emil Iversen vant sitt eneste individuelle gull i VM for fem år siden (etter et enormt drama hvor Klæbo ble disket).
Jeg tror det teller ganske mye å ha denne gylne stafettopplevelsen i banken for Emil Iversen. Han trenger å heve seg ytterligere noen hakk.
Eventyret kan fortsette.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

5 days ago
11







English (US)