Oljefondets Israel-exit: Politikk fremfor velstand

I HARDT VÆR. Oljefondssjef Nikolai Tangen svarte i sommer pressen om investeringer i Israel. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold

Tiltaket var politisk motivert, men manglet både økonomisk begrunnelse og den grundige finansielle analysen som vanligvis kjennetegner forvaltningen av Oljefondet.

Dette er en kronikk

Nylig besluttet Norge å trekke seg ut av flere israelske selskaper. Som et resultat av dette, vil fondet trekke seg ut av et marked som er blant de mest lønnsomme i verden – og det vil gå ut over norske borgere.

Dersom man ser på Israels økonomi får man et helt annet bilde enn det den norske symbolpolitikken skulle tilsi. Til tross for to år med krig på flere fronter, har den israelske økonomien vist seg å være bemerkelsesverdig motstandsdyktig. Arbeidsledigheten ligger på rundt 3 %. Budsjettunderskuddet for 2025 er anslått til omtrent 4,7 % – lavere enn i mange andre OECD-land. Og andre økonomiske nøkkeltall er solide. Børsen i Tel Aviv har overgått de fleste vestlige aksjemarkeder, og teknologisektoren fortsetter å bidra betydelig til den økonomiske veksten gjennom oppkjøp til en verdi av flere milliarder dollar og gjennom økende global etterspørsel etter israelske forsvars- og sikkerhetsløsninger. Selv nå som landet blir stadig utsatt for rakettangrep, fortsetter Israel å tiltrekke seg kapital og være attraktivt for investorer og andre økonomiske aktører.

Finansminister Jens Stoltenberg og oljefondssjef Nicolai Tangen på Arendalsuka. Foto: Skjalg Bøhmer Vold / Skjalg Vold

På bakgrunn av dette, er det vanskelig å forstå Norges beslutning. Til syvende og sist går dette hardest ut over Norges egne innbyggere. Oljefondet er basert på inntekter fra olje og gass, som er ment å sikre avkastning for fremtidige generasjoner. Når politiske hensyn overstyrer fornuftig økonomisk forvaltning, svekkes statens inntekter – midler som ellers kunne ha vært investert i utdanning og helse eller som kunne ha blitt brukt til skattelettelser. Norske skattebetalere står igjen med regningen, mens Israel i liten grad påvirkes. Dette perspektivet synes å være lite diskutert i Norge.

I snart tredve år har Israels høyteknologiske sektor vært landets viktigste vekstmotor – og den er fortsatt det. Selv mens sivile lever under stadige rakettangrep, ser vi en betydelig grad av fusjoner og oppkjøp (M & A) i denne sektoren. Salgene av Wiz og CyberArk, verdsatt til titalls milliarder dollar, samt lignende avtaler, vitner om sterk tillit hos internasjonale investorer. Turismen har riktignok bremset opp, men eksporten er fortsatt sterk, og det innenlandske forbruket bidrar til en økonomisk vekst som overgår forventningene. Den israelske sentralbanken anslår en vekst i BNP på 2,5 % i år.

Dersom vi ser på befolkningsutviklingen, ser de økonomiske utsiktene enda bedre ut. Israel har en ung, voksende arbeidsstyrke, og befolkningsveksten overgår gjennomsnittet i OECD. Samtidig bidrar økende global etterspørsel etter israelske forsvarssystemer til økte eksportinntekter og voksende interesse blant utenlandske aktører.

Det Israel har oppnådd militært – svekkelsen av Hamas samt at Israel har satt en stopper for Irans kjernefysiske ambisjoner, som utgjorde en trussel for både Midtøsten og Europa – er i ferd med å endre det geopolitiske landskapet. For første gang på flere tiår kan investorer forvente en gradvis reduksjon av risikofaktorene som lenge har begrenset Israels økonomiske muligheter. Finansmarkedene har allerede begynt å prise inn dette skiftet, med fallende kredittforsikringspremier (lavere påslag på CDS), lavere offentlige lånekostnader (reduserte statsrenter) og økende kapitalinngang fra utlandet – en utvikling som trolig vil akselerere ytterligere, drevet av innovasjon, forbruk og eksport.

Når man vurderer situasjonen Israel befinner seg i, er konteksten avgjørende. Den 7. oktober 2023 ble landet utsatt for det dødeligste angrepet på jøder siden Holocaust. Barn ble drept, familier ble massakrert, og sivile ble bortført. Israel valgte ikke denne krigen; den ble påtvunget landet. I motsetning til i Oslo, hvor innbyggerne lever uten frykt for rakettangrep, lever israelere under konstant trussel fra Hamas, som åpent ønsker å utslette dem – en realitet som preger både sikkerhetspolitikken og økonomien, som har vist seg å være svært tilpasningsdyktig.

Til slutt står vi igjen med et enkelt spørsmål: Bør Norges oljefond brukes til å signalisere politiske standpunkt – eller til å sikre velstand for fremtidige generasjoner? Historiske erfaringer tilsier at økonomier som evner å stå imot kriser ofte viser seg å være de mest lønnsomme investeringene. Israels økonomi har allerede vist sin styrke. Det egentlige spørsmålet er derfor ikke om Israel vil komme styrket ut av dette, men om man vil være kloke nok i Norge til å bli med på reisen – eller bli stående igjen på sidelinjen.