Ole Magnus (67) er en «utdøende rase»

Langt inne i en fjord utenfor Alta, på et loft i et gammelt hus, sitter Ole Magnus Rapp med pinsett og forstørrelsesglass.

Han sorterer frimerkesamlingen sin for å finne de han mangler.

– Det fins ikke bedre måter å roe seg ned. Da sover du også knallgodt om natta, sier han.

Han har samlet frimerker siden han var åtte år gammel.

Målet har vært å samle alle frimerkene som noensinne er gitt ut i Norge. Det har han klart til nå, men Posten kommer stadig med nye frimerker.

– Jeg har bestemt meg for at 2025 er det siste året jeg kjøper de nye, sier han.

– Ødelegger for seg selv

Det er ikke bare alderen som gjør at Ole Magnus nå setter strek. Det er følelsen av at hobbyen han elsker har mistet sjelen sin.

Det var bra frem til begynnelsen av 2000-tallet begynte var alt bra...

Men så gjorde Posten en drastisk endring. De gikk fra å ha lokale postkontor med egne stempler, til post i butikk som sender Posten til mer sentraliserte terminaler.

Her blir brev stemplet med «Posten Norge».

Ett av de siste lokale stemplede frimerkene. Frimerket er stemplet Langnes 2012 Tromsø.

Foto: Ulrik Haug / NRK

De lokale stemplene er det som er spennende for samleren Ole Magnus Rapp. Han ønsker flest mulig frimerker med stempel fra Finnmark.

– Det er ikke artig lenger når det ikke står Kvalfjord på stemplet, sier Rapp.

Han vil se at et frimerke har blitt brukt til å frakte et brev fra A til B.

Før satt det et menneske på det lokale postkontoret og stemplet hver enkelt hilsen for hånd.

– Noen stempla pent. Jeg vil ha det midt på, klart og leselig. Da ser du nøyaktig hvor det kommer fra, sier han.

Han setter pris på håndverket, sjelen og historiene som fant sted inne på postkontorene.

Men med maskinstempling og sentralisering er det personlige preget borte. Nå er det bare en bølge over merket for å vise at det er brukt.

– Der ødela Posten for seg selv, mener samleren.

Nødvendig endring

Men det Ole Magnus kaller en ødeleggelse av hobbyen, kaller Posten for en nødvendig effektivisering.

– Det ble rett og slett ikke behov for lokale poststempler lenger, sier Halvor Fasting.

Han er frimerkedirektør i Posten Bring og har ansvar for de nye frimerkeutgivelsene i Norge.

Han legger ikke skjul på at frimerkesamlere er en sjelden gruppe i dag.

– Man kan si det er en utdøende rase. Jeg drar det kanskje litt langt, men det blir færre og færre, sier Fasting.

I fjor ble det sendt i underkant av 10 millioner frimerker på brev i Norge. Fasting mener det fremdeles er behov for frankering, selv om digitale koder og etiketter tar over.

– Sett fra samlernes side er det selvfølgelig uheldig at lokale stempel forsvinner. Jeg vet mange var opptatt av å samle på frimerker med stempel fra sitt eget hjemsted, innrømmer Fasting.

Han mener frimerkene fremdeles er en viktig plattform for å markere viktige hendelser.

– Vi kunne satt det på spissen og hatt kun ett frimerke for hver vektklasse, men vi ønsker å markere nasjonale begivenheter, sier Fasting.

– De er ute etter oss

Effektivisering og nedgang i fysiske brev siden 2000-tallet har ført til at det ikke var forsvarlig å ha manuell stempling på alle de lokale kontorene i Norge.

– Det er ikke Postens skyld at folk har slutta å sende brev. Det er jo moderne tider som har kommet, sier Rapp.

– Jeg har forståelse for det, men jeg liker det ikke.

For mens folk flest har sluttet å slikke på baksiden av små papirlapper, kommer posten stadig ut med nye frimerker.

I 2025 måtte Ole Magnus ut med nesten 1000 kroner bare for å holde den norske samlingen komplett gjennom året.

– Det er helt utrolig at de utgir så mange frimerker når de selv sier at folk har sluttet å sende brev. Da er det jo oss samlere de er ute etter, mener han.

Arven på loftet

Selv om han nå setter strek for sin egen samling, betyr ikke det at pinsetten legges bort.

– Jeg har fremdeles 50 år med arbeid foran meg, sier han.

Han tviler på at barna hans vil fortsette samlingen.

– De får gjøre hva de vil med den. Om de putter den i en eske og selger det på auksjon, så er det deres sak, sier han.

For Ole Magnus handler det uansett ikke om penger. Det handler om roen han finner når forstørrelsesglasset treffer et merke fra en tid som ikke finnes lenger.

– Jeg har nådd mållinja mi nå. Det som ligger i disse bøkene, er nok for meg.