Ny bok: Norsk tiur kidnappet av franskmenn

Jakten er i gang – og journalist og tiurjeger Ola Jordheim Halvorsen bokdebuterer med en heseblesende historie om franskmenn som kidnapper norsk tiur – helt på ekte!

MØT NILS: I boken «Den siste tiur» får vi høre om en rasende kidnappet tiur som får navnet Nils – og en roadtrip med tidspress fra Norge til Frankrike. Foto: Hugo Epiard

• Oda Faremo Lindholm (bokanmelder)

Oppdatert fredag 12. september kl. 18:46

Klipp av rabiate tiurer er en klassiker i natur-TV-sjangeren. Selv har jeg heldigvis aldri støtt på en tiur i brunst, men slike videoer har for alltid gjort meg livredd den uberegnelige, svære fuglen.

Journalist og friluftsmann Ola Jordheim Halvorsen debuterer nå med boken hvis fulle tittel lyder «Den siste tiur – på roadtrip gjennom Europa med en kidnappet tiur i bagasjen».

Slippdatoen er selvsagt åpningsdatoen til årets jaktsesong. Og Halvorsen er ikke livredd tiur – han elsker den.

Halvorsens barndoms jaktmarker, Finnskogen, setter scenen for boken. Forfatteren får nyss i at franske miljømyndigheter har fått tillatelse til å hente tiur fra Norge, i et forsøk på å redde tiurbestanden i Alsace.

Ola Jordheim Halvorsen er journalist i DN hvor han skriver mest om mennesker, jakt og natur. Nå har han skrevet sin første bok. Foto: Sigurd Fandango

Fenomenet kalles «rewildering», og låter ikke umiddelbart som noen hyggelig opplevelse for dyrene det gjelder. Her skal franskmennene altså kidnappe et knippe artseksemplarer under tiurleik i Finnskogen, for så å frakte dem gjennom Europa i bur og sette dem løs hjemme i deres egne, franske skoger.

Halvorsen lar seg umiddelbart trigge – dette er jo hans fugl, fugler han vil jakte på selv! Han må få tak i franskmennene og finne ut mer.

Halvorsen har skrevet mye om menneskers bruk av natur i sitt journalistiske virke. I «Den siste tiur» dykker han ned i barndomsminner, miljøvern, kulturhistorie og villmarksfakta, drevet fremover av en cowboy-historie av det rarere slaget.

Det er veldig gøy å lese om nøktern, norsk jaktkultur i møte med den fransk finesse – om oster, viner og delikatesser som lastes inn i strømløse koier i Finnskogen.

Halvorsen er god når han skildrer kontraster. Flere steder kommer han også inn på det paradoksale ved jakt: at nettopp jegere ofte er de som interesserer seg mest for, og ja, nærmest elsker, dyrene de jakter på.

«Er det virkelig noen der ute som er gladere i tiuren enn meg. Hva? Skal jeg ha dårlig samvittighet for dette her? At jeg vil ta livet av noe jeg er så glad i?», skriver Halvorsen.

Og jeg tror ham.

Foto: Sigurd Fandango

«Vi har sett dens svarte fjærdrakt, det røde over øyet og det hvite nebbet i 10 000 år, men den smelter som snø i klimaendringenes sol. Med andre ord, de norske tiurene vil også dø i Vogesene.», ytrer den franske allmennkringkasteren Radio France på dramatisk vis, om det norsk-franske rewildering-prosjektet.

Det er klart at tiurens potensielle utryddelse i Frankrike er dramatisk.

Samtidig føles denne historien liksom aldri like ellevill som Halvorsen ønsker å fremstille den som. Bilturen med fugl i bagasjen virker i det store og hele hverken så lang eller så ekstrem at den holder til å spinne en hel bok rundt.

Eller kanskje er den det, og problemet er heller at alle historier og sidespor som skal flettes sammen, revisiteres og blåses opp, gjør at luften går litt ut av det helhetlige overbygget.

Men selv om historien ikke er like vill som tiuren selv, så er dette en bok som vil treffe langt flere enn bare dem som venter på at jaktsesongen skal starte.

«Den siste tiur» er en sjarmerende fortelling om norsk jaktkultur, industrialiseringens fatale konsekvenser for naturen og om kjærlighet til egne røtter og dype skoger.

Foto: Sigurd Fandango